Sårbarhetsvurdering i polare strøk. Gjennomgang av begrep og metoder
Hagen, Dagmar; Systad, Geir Helge; Eide, Nina Elisabeth; Vistad, Odd Inge; Stien, Audun; Erikstad, Lars; Moe, Børge; Svenning, Martin; Veiberg, Vebjørn
Research report
View/ Open
Date
2014Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2374]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [2411]
Original version
Hagen, D., Systad, G.H., Eide, N.E., Vistad, O.I. , Stien, A. Erikstad, L., Moe, B., Svenning, M., & Veiberg, V. 2014. Sårbarhetsvurdering i polare strøk. Gjennomgang av begrep og metoder. – NINA Rapport 1045. 53 s.Abstract
Hagen, D., Systad, G.H., Eide, N.E., Vistad, O.I., Stien, A., Erikstad, L., Moe, B., Svenning, M.,
& Veiberg, V. 2014. Sårbarhetsvurdering i polare strøk. Gjennomgang av begrep og metoder. –
NINA Rapport 1045. 53 s.
Forvaltningen av polare miljø blir stadig mer krevende. Påvirkningsfaktorene endres i omfang
og intensitet og nye typer påvirkning dukker opp. Forvaltningen opplever økt etterspørsel etter
kunnskap om sårbarhet i forvaltning av naturverdier i polare strøk. Relevant kunnskap er avgjørende
for å gjøre riktige prioriteringer og gi en god forankring for forvaltningens beslutninger.
Til dette trengs et godt begrepsapparat og forståelse av forskjellige forvaltningsregimer. Sårbahetsbegrepet
er komplisert og forstås og brukes ulikt i ulike fagmiljø. Det er behov for en
gjennomgang for å få oversikt over begrepet og for å sette det inn i en konkret forvaltningsmessig
sammenheng.
Sårbarhet omhandler ressursers evne til å takle ulike påvirkninger. Ressurser har varierende
evne til å takle endringer i utgangspunktet, der noen er mer motstandsdyktige (resistente, robuste),
andre har større evne til å tilpasse seg (resiliens, adaptiv kapasitet, plastisitet) og noen
har både dårlig robusthet og tilpasningsevne. Samlet gir dette sensitiviteten til ressursen, slik
det er definert i denne rapporten. Ressursene er mer eller mindre utsatt for ulike påvirkninger,
avhengig av egenskapene til både ressursen og påvirkningen. For noen påvirkningsfaktorer er
sårbarheten knyttet til påvirkningstrykket over tid, mens for andre er det avhengig av en risiko
eller sannsynlighet for at en påvirkning skal skje. Kunnskapen om effekter er det viktigste
grunnlaget når forvaltningen skal konkludere om den forvaltningsmessige konsekvensen av
påvirkningen. Der effekt er en konkret og målbar størrelse er konsekvens er funksjon av verdi,
sårbarhet og påvirkning.
Forholdet mellom verdi, strategi og sårbarhet er vesentlig for å forstå hvordan kunnskap om
sårbarhet kan brukes i konkret forvaltning. Hvordan håndtere usikkerhet er vesentlig, der datagrunnlaget
kan være avgjørende for hvor stor usikkerhet det er på sammenhengen mellom
påvirkning og effekt. Samlet sårbarhet slik det framstår i litteratur og dagens forvaltning er et
ganske teoretisk begrep. I en situasjon med varierende kunnskapsnivå er det trolig bedre med
en oppdelt kvalitativ analyse der det tas hensyn til ressurser separat, framfor å se på alle komponenter
i en analyse.
Påvirkningsfaktorene som virker i polare strøk er svært forskjellige. Noen virker globalt, som
klimaendringer og langtransportert forurensing. Andre virker på mindre skala, som arealbruk
knyttet til ferdsel eller tekniske inngrep, hvor lokal og regional forvaltning kan påvirke og sette i
verk tiltak for å hindre eller avbøte negativ utvikling. Det er også et samspill mellom lokal og
global påvirkning, der for eksempel klimaendringer kan påvirke effekter av andre typer påvirkning.
Påvirkningsfaktorene varierer i tid, rom og intensitet. Sårbarhet behandles i denne rapporten
med utgangspunkt i spesifikke påvirkningsfaktorer. Ferdsel og arealbruk er vektlagt, i tillegg
til sårbarhets- og risikovurderinger av fremmede arter og høsting av biologiske ressurser,
der aktivitetens størrelse spenner fra småskala fritidsjakt til store fiskerier på pelagiske fiskeslag.
Også næringsvirksomhet i form av petroleumsaktivitet til havs og bergverksdrift til lands
omtales og er påvirkningsfaktorer med varierende potensiale og risiko.
Dersom sårbarhet skal være en del av forvaltningsgrunnlaget for polare strøk er det behov for
systemer eller metodikk for å registrere og beskrive sårbarhet. Forskjellige tradisjoner fokuserer
på kvalitative eller kvantitative metoder, der kvalitative vurderinger ofte er en raskere
løsning der eksperter står for vurderingen av grad av sårbarhet, mens kvalitative metoder er
lettere å repetere. Også kvantitative metoder har aspekter av ekspertvurderinger i seg. Rapporten
gir eksempler på sårbarhetsvurderingerknyttet til ferdsel og arealbruk, sårbarhets- og risikovurderinger
av fremmede arter, vurderinger knyttet til høsting av biologiske ressurser, sårbarhet
for klima og potensielle utslipp til havs. Tradisjon for bruk av sårbarhet i forvaltning av marine miljøer er forskjellig fra terrestre og limninske
miljøer i polare strøk. En fellesnevner for modellene er at de gjerne forholder seg til en
konkret påvirkningsfaktor. Sårbarhetsvurderingene for ferdsel, fremmede arter og høsting forholder
seg til faktisk og kontinuerlig påvirkning og ikke en potensiell og akutt hendelse. Dette i
motsetning til marine modeller, der påvirkningen gjerne handler om sannsynlighetsvurdering av
potensiell hendelser (i praksis utfordringer knyttet til petroleumsvirksomhet). Det ser ut som det
er en sammenheng mellom påvirkningsfaktorene og hvor mye ressurser som er brukt på å
framskaffe data som kan brukes til sårbarhetsvurdering. Potensielle katastrofer utløser grundigere
og mer langsiktig kunnskapsoppbygging enn en løpende påvirkning fra mer sammensatte
aktører. Dette gjelder for eksempel ferdsel som bedrives av mange (alle) som er i et område.
Turisme er en åpenbar og delvis stigmatisert aktør, men også lokalbefolkning, forskere eller
andre næringsutøvere påvirker gjennom ferdsel i de samme områdene. Også fremmede arter
er relatert til mange aktører og «ansvarlige» for påvirkningen er ganske sammensatt.
Utgangspunkt for denne rapporten var å konsentrere seg om de sårbarhetsutfordringer som
«lokal» forvaltning i polare områder kan gjøre noe med. Virkeligheten er likevel at Arktis/Antarktis
forandrer seg kontinuerlig pga. klimaendring, langtransportert forurensning i luft og
hav og lettere tilgang til områdene og dette påvirker ressursene direkte. Utviklingen vil påvirke
både global, regional og lokal forvaltning av polare strøk.
Det er avgjørende å betrakte menneske og samfunn som «naturlige» innslag og helt sentrale
faktorer i de systemene vi studerer – derfor er referanser fra forskingslitteraturen om utvikling
og forvaltning av såkalte ‘sosiale-økologiske systemer’ (social-ecological systems – SES)
viktige. De fleste av de aktuelle tiltakene som forvaltningen kan og vil iverksette vil rette seg
mot påvirkningsfaktorene – altså mot mennesker, organisasjoner, bedrifter og samfunn. Derfor
kreves det også en sterkere integrering av naturressurs- og samfunnsforvaltningen, siden sårbarhet
(og tilhørende begrepsapparat) er kritiske fenomener både for sosiale polare systemer
og for polar natur.
I et sosial-økologisk tankesett er ikke menneskelig nærvær definert i utgangspunktet som en
potensiell negativ påvirkningsfaktor, men mennesket er en aktør som har og skal ha en plass i
systemet. Spørsmålet er altså hvordan forsking, turisme, fiske, transport etc. skal utøves, og
hvilken kunnskap som trengs om utøverne av aktivitetene, selve utøvelsen og (sannsynlige/mulige)
effekter av disse. Vi kan ikke lete etter én konkret løsning eller ett konkret nivå på
sårbarhet ettersom dette vil være forskjellig i ulike situasjoner. Det å stadig kunne utøve god
forvaltning er basert på evnen til fortløpende å hente inn og bruke ny kunnskap i forvaltningsarbeidet.
Adaptiv forvaltning er ikke en fast forvaltningsmodell, men en systematisk arbeidsmåte
te som bygger på en forståelse om at systemet som skal forvaltes sannsynligvis er ustabilt og
at endring vil skje.