Kunnskapsstatus og trusselfaktorer for snøugle Bubo scandiacus i Norge

Abstract

Snøugle, Bubo scandiacus, ugle, kunnskapsstatus, trusselfaktor, Snowy Owl, Bubo scandiacus, owl, Norway, knowledge, threats

Snøugla har en sirkumpolar utbredelse. Hekkeområdene er i stor grad knyttet til treløs tundra og høyfjellsområder i Fennoskandia, Russland, Alaska, Canada og Grønland. I Norge hekket snøugla tidligere regelmessig fra Finnmark og sørover til Dovrefjell og Hardangervidda. Mye tyder på at tilbakegangen, i alle fall i Sør-Norge, startet allerede på begynnelsen av 1900-tallet. Nye norske satellitt-telemetristudier har vist at voksne snøugler som har hekket i Norge vandrer årlig fram og tilbake mellom Norge og Russland, og noen ganger så langt øst som til Tajmyrhalvøya i Vest-Sibir. I 2011 var det et formidabelt lemenår over store deler av Norge, og det ble det beste hekkeåret for snøugle i landet siden 1978. Vi har kjennskap til 43 reir eller hekkeforsøk i 2011. I tillegg ble det funnet til sammen ti reir i Nord-Finland og to i Midt-Sverige. Dette viser at når det endelig ble et stort smågnagerår så var snøuglene tilbake som hekkefugler. Med unntak av de to reirfunnene i Midt-Sverige var hekkingene imidlertid konsentrert til den nordligste delen av Fennoskandia. Dette til tross for at det i Norge var gode forekomster av smågnagere helt sørover til Hardangervidda. Sannsynligvis skyldes den relativt begrensede hekkeutbredelsen i 2011 at antallet snøugler som vandrer fram og tilbake mellom Fennoskandia og områdene lenger øst i Russland ikke er så stort. Rich mfl. (2004) anslo verdenspopulasjonen av snøugle til 290.000 individer, men bemerket at estimatet var av dårlig nøyaktighet. På IUCNs globale Rødliste (BirdLife International 2013) er snøugla plassert i kategorien «Livskraftig» (LC - Least Concern), da det antas at totalbestanden er svært stor og at den antatte tilbakegangen ikke har vært rask nok. I et forsøk på å komme med et bedre bestandsestimat lanserte Potapov & Sale (2012) bl.a. noe de kalte «loose boid» tilnærming. De antar at vår/tidlig sommer populasjonen i verden består av 5-10 separate delbestander (boids) som hver inneholder 300-2000 par. En av disse strekker seg fra Fennoskandia til Novaja Semlja og Tajmyr. Dette gir en totalbestand i verden på rundt 14 000 par, et tall som er nesten identisk med det største anslaget for verdensbestanden tidligere beregnet ut i fra DNA-studier (Marthinsen mfl. 2008). Denne totalbestanden kan øke i gode år, men reduseres i dårlige perioder. Dette tilsier at det er behov for å gjøre en ny vurdering av artens internasjonale og nasjonale rødlistestatus. Næringssvikt, klimaendringer, tekniske inngrep og forstyrrelser, predasjon og parasittisme, menneskelig etterstrebelse (inkl. bifangst) og miljøgifter anses som hovedtruslene mot snøuglebestanden. Siden Fennoskandia etter alt å dømme har en felles bestand med Russland, er økt kunnskap om bestandsforhold og trusler i Russland svært viktig for å forstå hva som styrer artens opptreden i Norge. Videre må de viktigste hekke- og overvintrings-områdene for snøugle i Norge sikres mot inngrep og forringelse som følge av menneskelig påvirkning. Når snøuglene hekker i Norge er det viktig at arten får tilstrekkelig beskyttelse i forhold til forstyrrelser og etterstrebelse.