| dc.description.abstract | Solberg, E.J., Veiberg, V., Strand, O., Hansen, B.B., Rolandsen, C.M. Andersen, R., Heim, M., Solem, M.I., Holmstrøm, F., Granhus, A., Eriksen, R. & Bøthun, S.W. 2022. Hjortevilt 1991–2021: Oppsummeringsrapport fra Overvåkingsprogrammet for hjortevilt. NINA Rapport 2141. Norsk institutt for naturforskning.
Overvåkingsprogrammet for hjortevilt ble etablert av Miljødirektoratet i 1991 og har i hele løpeperioden vært drevet av NINA. Hovedformålet er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem og gi grunnlag for å vurdere utviklingen i ville hjorteviltbestander og deres naturmiljø ved hjelp av data innsamlet fra utvalgte overvåkingsområder. I denne oppsummeringsrapporten viser vi hvordan de mest sentrale overvåkingsparameterne for elg, hjort og villrein har utviklet seg i løpet av hele programperioden (1991-2021), med spesielt fokus på utviklingen i siste kontraktsperiode (2017-2021). I tillegg viser vi utviklingen i beitetilbud og beitetrykk på aktuelle tre- og andre plantearter i skog, og utviklingen i lavbeiteressursene på Hardangervidda og i Nordfjella villreinområde. I siste kontraktsperiode har vi også gjennomført flere delprosjekter med relevans for hjorteviltovervåkingen. Disse omfatter 1) vurdering av overvåkingspotensialet i fallviltmaterialet som innsamles i norske kommuner, 2) utredning av mulige metoder for rådyr-overvåking, 3) vurdering av samgangen mellom Overvåkingsprogrammet for hjortevilt og Hjorteviltregisteret, 4) evaluering av slaktevektdata for elg og hjort i Hjorteviltregisteret, og 5) kvalitetsvurdering av sett dyr-data i Hjorteviltregisteret. Resultatene fra disse delprosjektene rapporteres i denne rapporten.
I overvåkingsområdene for elg har det i hele overvåkingsperioden vært stor variasjon i bestandstetthet og bestandskondisjon innen og mellom bestander. I siste kontraktsperiode har bestandstettheten vært relativt stabil i Nordland, Agder og Vestfold og Telemark, mens den er redusert i Troms, Trøndelag, Oppland og Hedmark. Bestandstettheten, målt som antall felte dyr pr. km2 i siste delperiode, er lavest i Troms, Vestfold og Telemark og Agder (0,15-0,25 elg felt pr. km2) og høyest i Trøndelag (0,40 elg felt pr. km2). I Nordland, Oppland og Hedmark er tettheten i en mellomstilling (0,25-0,35).
Til tross for stabil eller synkende bestandstetthet i de fleste områdene, er trenden i bestandskondisjon fortsatt negativ. Størst nedgang i hele overvåkingsperioden ser vi i de to sørlige bestandene. Her har slaktevektene sunket for alle kategorier dyr siden oppstarten av overvåkingen, og det samme gjelder for rekrutteringsratene i Agder. I de siste to-tre delperiodene er det også nedgang i vekter og rekrutteringsrater i Nordland, Trøndelag, Oppland og Hedmark. I Troms er det også negative tendenser, men langt mindre uttrykt enn i de andre overvåkingsområdene. I siste kontraktsperiode var bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) relativt stabil i overvåkingsområdet i Troms og Agder, mens det var en negativ utvikling i bestandskondisjon (slaktevekter og kalverekruttering) i Nordland, Trøndelag, Oppland, Hedmark og i Vestfold og Telemark.
Hjorten fortsetter å øke sitt utbredelsesområde og er nå sannsynligvis vår mest tallrike hjorteviltart. I 2021 ble det felt over 50 000 hjort. De tetteste hjortebestandene finnes fremdeles på Vestlandet og i sørlige deler av Trøndelag, men bestandsveksten i deler av Sør- og Østlandet fortsetter.
Hjorten overvåkes spesifikt i fem overvåkingsområder med ulik bestandshistorikk og bestands-status. Hjortebestandene i Innlandet og i Vestfold og Telemark kjennetegnes av moderat bestandsvekst de siste 10 årene, relativt balanserte kjønnsrater, høyt innslag av eldre hanndyr i uttaket, og ingen entydig vektreduksjon hos kalver og åringer.
I områdene lenger vest og nord er vekstbetingelsene dårligere og kroppsvektene lavere. Overvåkingsområdet Vestland sør har hatt svært høye tettheter av hjort gjennom flere tiår, noe som resulterte i synkende vekter fram til ca. 2010, da bestanden ble redusert. Ny bestandsvekst siden 2015 har ikke ført til ytterligere vektreduksjon, og kraftig økning i avskytingen de siste årene kan ha stoppet bestandsveksten. Det er for tidlig å si om disse grepene også har resultert i en ny bestandsreduksjon.
Også i Trøndelag og Vestland nord har det vært vesentlig reduksjon i slaktevekter siden 1990-tallet. I siste kontraktsperiode fortsatte den negative trenden i Vestland nord, i takt med fortsatt økende bestandstetthet. I Trøndelag ser det ut til at forvaltningen har lyktes med å gjennomføre en bestandsreduksjon, og vi registrerer ingen ytterligere negativ utvikling i slaktevekter. I begge bestander ser vi jevnere kjønnssammensetning i uttak og bestand, økt alder blant felte bukker, og økende andel kalv i jaktuttaket.
De ulike overvåkingsområdene for villrein viser store variasjoner i utviklingstrender, beiteressurser og utfordringer knyttet til menneskelig press på leveområdene. I forrige kontraktsperiode ble det også påvist skrantesjuke (CWD) i Nordfjella villreinområde (i 2016), og det samme skjedde på Hardangervidda i 2020. Dette resulterte i en fullstendig sanering av bestanden i Nordfjella sone 1 i 2017-2018, og en stor økning i jaktkvotene på Hardangervidda (særlig bukkekvotene). Tiltaket på Hardangervidda er iverksatt for å øke tilgangen til prøvemateriale fra voksen bukk, hvor det er størst mulighet for å påvise CWD, samt for å redusere faren for spredning av sykdommen til andre bestander. På Hardangervidda har tiltaket så langt ført til sterkt redusert andel voksen bukk i bestanden, men kun en beskjeden reduksjon i bestandsstørrelse og kalvetilvekst.
I flere av de andre overvåkingsområdene ser vi tendenser til redusert kondisjon og lavere andel kalv pr. simle/ungdyr. Dette gjelder både i Forollhogna, Knutshø, Rondane og Snøhetta. I Setesdal-Ryfylke er datagrunnlaget relativt dårlig, men kalvetellingene viser økt mellomårsvariasjon i kalveandelen. I flere områder har endret avskyting av voksen bukk og kalv ført til betydelige endringer i bestandens kjønns- og alderssammensetning i siste kontraktsperiode. I dag er pro-sentandelen bukker tre år og eldre omkring 10-20 % etter jakt i de fleste overvåkingsområdene.
For Svalbard har reinsdyrbestanden i Reindalen, Semmeldalen og Colesdalen økt mer eller mindre eksponentielt siden 1990-tallet. Den store variasjonen i kalveproduksjon, overlevelse og bestandsstørrelse som har kjennetegnet svalbardreinen, har avtatt betraktelig i seinere år. Dette henger sammen med en gradvis økning i bærekapasiteten. Bestanden av rein på Svalbard kontrolleres ikke gjennom jakt, og varierer derfor naturlig som følge av samspillet mellom bestands-tetthet og miljømessige forhold.
Basert på data fra Landsskogtakseringen har vi sett på utviklingen i beitetrykk og beitetilbud. Det høyeste beitetrykket på lauvtrær finner vi i dag i Oppland, Møre og Romsdal og Trøndelag. Oppland er også regionen med klart høyest beitetrykk på furu, etterfulgt av regionene Buskerud, Hedmark, Vestfold-Telemark og Østfold-Akershus. Den største økningen i beitetrykk ble regi-strert i Nord-Norge, Trøndelag og på Vestlandet.
I alle landsdeler har det også vært en økning i dekningsgraden av blåbærlyng. Med unntak av Finnmark, har det vært en nedgang i omfanget av ungskog i alle landsdeler. Ungskog inneholder generelt sett et langt høyere tilbud av beitetrær og andre beiteplanter sammenlignet med eldre skog. Nedgangen i andel ungskog tilsier en generell reduksjon i skogens beitetilbud for hjorteviltet. På kort sikt er skogbruket den viktigste driveren av utviklingen i beitetilbud. Siden 2009 har det vært en betydelig økning i skogavvirkning innen mange av landets fylker. Dette forventes å øke omfanget av unge suksesjonstrinn og følgelig øke beitetilgangen i de kommende årene.
Et prøveflatenettverk for lavbeitetaksering ble etablert på Hardangervidda i 2016, og siden i Nordfjella sone 1 i 2017 og sone 2 i 2018. Prøveflatene ble deretter retaksert etter to år i Nordfjella og etter fem år på Hardangervidda. Erfaringene er at lavdekning, lavhøyde og lav-dybde varierer mye mellom delområder, men at parameterverdiene har endret seg lite over tid. Et unntak er lavhøyden og lavdybden i Nordfjella sone 2, som tilsynelatende økte mye fra 2018 til 2020. I Nordfjella sone 1 så vi ingen tilsvarende økning, til tross for at villreinbestanden ble utryddet fra området i løpet av vinteren 2018. Sannsynligvis påvirkes lavbeiteressursene vel så mye av den romlige fordelingen av rein som av den absolutte bestandsstørrelsen, og både målefeil og værforhold kan ha påvirket de registrerte verdiene.
Resultatene fra de uavhengige delprosjektene viser 1) at antallet fallvilt av elg, hjort og rådyr øker i takt med bestandsstørrelsen, og at fordelingen i grove årsakskategorier gir relevant informasjon om hva som forårsaker at hjortevilt dør utenom jakt. Manglende data på hva som legges ned av innsats, i ulike kommuner og mellom år, for å finne og rapportere fallvilt gjør det likevel utfordrende å bruke materialet i overvåkingssammenheng. Deler av problemet kan løses ved å utarbeide en felles instruks og at det gjennomføres kursing av fallviltpersonell og viltforvaltere i kommunene. 2) Rådyrovervåking i Norge har et stort forbedringspotensial. I rapporten peker vi på noen forbedringsmuligheter, men utredningen vil ikke ferdigstilles før i neste programperiode. 3) Samgangen mellom Overvåkingsprogrammet og Hjorteviltregisteret har i perioder vært utfordrende, men fungerer i dag bra. 4) Slaktevektdata samlet inn for elg og hjort utenfor overvåkingskommunene er preget av varierende kvalitet, men ikke verre enn at det er mulig å ‘rense’ materialet rimelig bra med enkle prosedyrer. I Hjorteviltregisteret bør det historiske slaktevektmaterialet renses for duplikater og andre feil, og erfaringene påpekt i rapporten bør utnyttes til å unngå tilsvarende feil i framtida. En opplagt forbedring vil være å knytte et unikt ID-nummer til alle individer som registreres i Hjorteviltregisteret. 5) De fleste kommuner med elg- og hjortejakt registrerer nå sine sett dyr-data i Hjorteviltregisteret, og kvaliteten på materialet synes å være rimelig bra. Dette gjelder både det historiske og det nye datamaterialet. Men det er fortsatt forbedringsmuligheter. De fleste elgjaktkommunene ser nå ut til å bruke den nye sett dyr-instruksen, mens kun et fåtall av hjortejaktkommunene synes å gjøre det samme. Gitt at dette stemmer, er det mange hjortejaktkommuner som fortsatt har en jobb å gjøre med å få jaktlagene til å endre til ny instruks. | en_US |
