Overvåking av verneområder. Utprøving av metodikk i utvalgte naturreservater i Sør-Norge

Abstract

Framstad, E., Bendiksen, E., Brandrud, T.E. & Sverdrup-Thygeson, A. 2011. Overvåking av verneområder. Utprøving av metodikk i utvalgte naturreservater i Sør-Norge – NINA Rapport 671. 56 s. Som ledd i utvikling og oppfølging av bevaringsmål for norske verneområder har Direktoratet for naturforvaltning gitt NINA og andre institusjoner i oppdrag å teste ut opplegg for overvåking av bevaringsmål for utvalgte verneområder. Mål for slik uttesting av overvåkingsopplegg er å undersøke om formuleringene av bevaringsmål representerer relevant naturvariasjon i verneområdene, om foreslåtte maler for overvåking i ulike naturtyper er meningsfylte i praksis, hvordan praktisk overvåking fungerer i de aktuelle verneområdene, samt å foreslå hvordan bevaringsmål, maler og overvåkingsmetoder kan forbedres. NINA fikk i utgangspunktet tildelt 10 verneområder for uttesting av overvåkingsopplegg, men ut fra ressurstildeling og kapasitet ble feltarbeid bare gjennomført i naturreservatene Gullenhaugen (Gran), Vemannsås (Larvik), Søm-Ruakerkilen (Grimstad) og Storøykilen og Koksabukta (Bærum). For de tre første av disse fokuserte overvåkingen på skog, med malene for gammel barskog og gammel edellauvskog som utgangspunkt og observasjonsvariabler for skogstruktur (alders- og treslagssammensetning), død ved og gamle trær, samt ulike former for negativ påvirkning (hogst, beiteskader, fremmede arter, drenering). I Storøykilen og Koksabukta omfattet overvåkingen fjæresonen og tilknyttet fastmark, der forenklete bevaringsmål for vegetasjonsstruktur, fremmede arter, geomorfologiske endringer og slitasje ble lagt til grunn. Resultatene fra overvåkingen tyder på at bevaringsmålene og tilhørende observasjonsvariabler fanger opp viktige egenskaper ved naturvariasjonen i de ulike verneområdene. Resultatene viser imidlertid at det er betydelig variasjon mellom de enkelte prøveflatene eller transektene. Dette tilsier behov for mange slike prøveflater/transekter ved operativ overvåking dersom overvåkingen skal være i stand til å oppdage forvaltningsrelevante endringer. For å få til et effektivt overvåkingsopplegg med minst mulig variasjon mellom ulike observatører er det viktig å forbedre feltinstruksene, sørge for god opplæring og bruke hensiktsmessig moderne måleutstyr. For å unngå at romlig variasjon i observasjonsvariablene skaper unødig støy i resultatene bør overvåkingen legges opp med faste, permanent oppmerkete prøveflater eller transekter, i tillegg til mer kvalitative vurderinger basert på strukturert befaring av hele verneområdet. Tidsbruken for prøveflatene i skog lå på 1,5-2 timer pr flate, men kan trolig reduseres noe med bedre opplæring og mer erfaring. Transporttid inn til og mellom prøveflater kan imidlertid være betydelig, avhengig av tilgjengelighet, terreng etc. Erfaring fra overvåkingen i fjæresonen med tilknyttet fastmark tyder på at 15-40 meter transektlengde kan undersøkes pr time, avhengig av kompleksiteten i vegetasjonen. Formålet med overvåkingen knyttet til bevaringsmål i verneområder er både å gi informasjon for en bedre forvaltning av det enkelte verneområdet og å gi et bilde av tilstanden for verneområder for landet som helhet. Dette kan innebære en målkonflikt siden lokale behov kan kreve andre observasjonsvariabler enn nasjonale behov. Lokale behov vil sannsynligvis kreve høyere overvåkingsintensitet for å gi tilstrekkelig statistisk grunnlag for å oppdage forvaltningsrelevante endringer sammenlignet med nasjonale behov (der informasjon kan aggregeres fra flere verneområder). Det er viktig at målsettingen for overvåking i verneområder avklarer sammenhengen mellom lokale bevaringsmål og nasjonale behov for samlet tilstandsvurdering for verneområdene. Forvaltningen må også avklare hvor store endringer som er forvaltningsrelevante og som overvåkingen derfor må ta sikte på å kunne oppdage.