Fremmede arter i Arktis - med fokus på Svalbard og Jan Mayen
Thomassen, Jørn; Dahle, Sondre; Hagen, Dagmar; Hendrichsen, Ditte; Husa, Vivian; Miller, Andrea; Moe, Børge; Ravolainen, Virve; Renaud, Paul E.; Westergaard, Kristine B.
Research report
View/ Open
Date
2017Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2380]
Abstract
Thomassen, J., Dahle, S., Hagen, D., Hendrichsen, D., Husa, V., Miller, A., Moe, B., Ravolainen, V., Renaud, P. E. & Westergaard, K.B. 2017. Fremmede arter i Arktis – med fokus på Svalbard og Jan Mayen. NINA Rapport 1413. Norsk institutt for naturforskning.
Fremmede arter er en av truslene mot biologisk mangfold globalt, men kanskje særlig i Arktis hvor miljøet er spesielt sårbart. Fremmede arter er arter som har kommet til et område der de naturlig ikke hører hjemme grunnet menneskelig aktivitet.
I denne rapporten går vi først gjennom status for kartlegging og overvåking av arter i Arktis i de fire hovedøkosystemene terrestrisk, ferskvann, marint og kyst. Mye av denne kartleggingen samles i MOSJ (Miljøovervåking Svalbard og Jan Mayen) og vi henviser til dette arbeidet for en mer detaljert oversikt. Med utgangspunkt i kartlegging og overvåking av arter gir vi en status over kartlegging og overvåking av fremmede arter i Arktis og anbefaler tiltak for videre kartlegging og overvåking basert på viktige kunnskapshull og potensialet for spredning og økologisk effekt. En rekke påvirkningsfaktorer kan potensielt få store effekter og være en trussel mot miljøet i Arktis. Kartlegging av påvirkningsfaktorer og vektorer (spredningsveier) vil derfor stå sentralt for å forstå trusselbildet.
Fremmede arter i Arktis er så langt ikke av samme alvorlighetsgrad som i mer tempererte områder, men må følges nøye bl.a. grunnet mulige konsekvenser av klimaendringer. Det er særlig i det marine og kystnære (inkl. fjorder) økosystemet at mulighetene for innføring og etablering av fremmede arter er stort. Det er ikke alltid enkelt å si noe om hvorfor og hvordan en ny art har havnet i et område der den naturlig ikke hører hjemme, men ballastvann, begroing på skip og marint søppel vurderes som viktige vektorer. Snøkrabbe har vist en klar ekspansjon nordvestover de siste åra og enkeltfunn er gjort på Svalbard i 2017. Også kongekrabbe viser tendenser til spredning til de samme områdene om enn i noe mindre grad. Begge artene ble vurdert til svært høy risiko ifølge svartelista for 2012 (Gederaas m.fl. 2012). Andre marine arter det bør følges nøye med på er ulike arter krill og blåskjell.
Det terrestriske økosystemet i Arktis er mindre utsatt for fremmede arter, men det er viktig med fokus særlig på karplanter, moser og lav som har ulike spredningsveier og potensiale til å etablere seg på Svalbard og Jan Mayen. Hundekjeks var eneste art som ble vurdert til høy risiko på svartelista for 2012. Arten etablerte seg i Barentsburg, men er nå mekanisk fjernet. Fremmede karplanter forventes å bli et økende problem i Arktis pga. klimaendringer og økt menneskelig aktivitet i området. Av pattedyr er det kun østmarkmus som er etablert og formerer seg på Svalbard. Arten kom sannsynligvis med dyrefôr til Grumantbyen en gang mellom 1920 og 1960, har nå tilhold i området mellom Longyearbyen og Barentsburg, men viser tegn til spredning østover. Fugler, diverse ferskvannsarter, invertebrater og parasitter bør følges nøye med på og overvåkes framover. Særlig bør eventuell utvikling og spredning av revens dvergbendelorm, som kan være dødelig for mennesker, overvåkes.
Det foreslås ytterligere innsats for kartlegging og overvåking av fremmede arter, inkl. forslag til indikatorer, på Svalbard og Jan Mayen. Kunnskapshull er beskrevet, men mulighetene for synergier i videre kartlegging og overvåking, bruk av ny teknologi, effektiv og hensiktsmessig lagring og behandling av data samt økonomiske forhold bør utredes nærmere. Thomassen, J., Dahle, S., Hagen, D., Hendrichsen, D., Husa, V., Miller, A., Moe, B., Ravolainen, V., Renaud, P. E. & Westergaard, K.B. 2017. Invasive alien species in the Arctic – with focus on Svalbard and Jan Mayen. NINA Report 1413. Norwegian Institute for Nature Research.
Although invasive alien species threaten biological diversity globally, these species may be a particular threat to the sensitive Arctic environment. Invasive species are defined as species not native to an area that have been introduced to an area as a result of human activity.
In this report, we first summarize the status for mapping and monitoring activities for species present in the Arctic in the four main ecosystem types (terrestrial, freshwater, coastal and marine). Much of this type of work has been performed previously by MOSJ (Environmental moni-toring Svalbard and Jan Mayen), and we refer to this work for a more detailed overview. Based on these previous mapping and monitoring activities of present species, we summarize the status for the mapping and monitoring of invasive alien species in the Arctic. Using identified knowledge gaps, the understanding for the potential for these invasive alien species to spread, and potential ecological impacts, we make recommendations for continued mapping and monitoring of invasive alien species. There are numerous impact factors that could create large effects and, thus, become a threat to the Arctic environment. Mapping of these impact factors and mechanisms of spread (pathways of introduction) will, therefore, be central for understanding these threats.
Thus far, invasive species do not constitute a problem of the same degree of severity as they have had in temperate regions. However, the presence of these species in the Arctic should be followed closely, particularly with reference to the consequences of global warming. The potential for the establishment of invasive species is particularly high in the marine and coastal (including fjord) environments. Although it is not always easy to determine how and when a marine species has established itself in a new environment, ballast water, biofouling, and marine debris are considered to be likely mechanisms of introduction. Snow crabs have shown a clear range expansion northwest over the past years and have been documented on Svalbard in 2017. Red king crabs have also shown a tendency for range expansion in these same areas, but to a lesser degree. Both of these species have been classified as “very high risk” (svært høy risiko) invasive alien species in Norway’s invasive alien species list for 2012 (Gederaas et al. 2012). Krill and blue mussels are two of other marine species that should be followed closely in the coming years.
The terrestrial ecosystem in Arctic is at a lesser risk for invasive alien species. Still, it is important to focus particularly on vascular plants, mosses, and lichens, which have different pathways of introduction and the potential to become established on Svalbard and Jan Mayen. Cow parsley was the only species to be determined “high risk” (høy risiko) on the invasive alien species list for 2012. This species was established on Barentsburg, but has since been eradicated by mechanical means. Invasive vascular plant species are expected to be an increasing problem in the Arctic due to climate change and increased human activity in the area. The only invasive mammal species that has established and has maintained a population on Svalbard is the sibling vole. This species most likely came to Grumantbyen in animal feed sometime between 1920 and 1960. This vole has been limited to the area between Longyearbyen and Barentsburg, but has shown recent signs of spreading west. Birds, various freshwater species, invertebrates and parasites should also be followed closely. For example, surveillance to assess the potential for an increase in prevalence and the spreading of the red fox tapeworm, a parasite that can be deadly to humans, should be considered.
Further efforts for mapping and monitoring of invasive species on Svalbard and Jan Mayen are recommended, incl. potential indicators. Knowledge gaps are described, but the development of future mapping and monitoring should consider synergies with other activities, the use of new technologies as well as the effective and appropriate storage and handling of data together with the economic circumstances.