Villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Status og leveområde

Abstract

Jordhøy, P., Strand, O., Sørensen, R.,, Andersen, R. og Panzacchi, M. 2012. Villreinen i Snøhetta- og Knutshøområdet. Status og leveområde. NINA -Rapport 800. 102 s. + vedlegg. I forbindelse med revisjon av fylkesdelplanen for Dovrefjellområdet (nå kalt regional plan) er det behov for oppdatert beskrivelse og kartlegging av reinens områdebruk i Snøhetta og Knutshø villreinområde. Vi har her satt sammen en rekke kvalitative og kvantitative data fra lange tidsserier for å gi et bilde av leveområdene og tilhørende villreinbestander her. Innhenting og bruk av stedfestede flokkobservasjoner fra ulike deler av området har vært tillagt stor vekt. Dette er gjort for å styrke grunnlaget for framstilling av områdebruken på kart, og forståelse av reinens livsgrunnlag i området. Fjelloppsynsmennene i områdene har bidratt med erfaringskunnskap om reinen sin områdebruk over lengre tidsperioder. Det er ellers hentet data fra kommunevise viltkart og en rekke skriftlige arbeid fra tidligere. Gjennom møter med grunneiere og lokalkjente har vi fått overført mye av lokalkunnskapen om villreinens arealbruk til kart. Totalt har vi hatt tilgang til 10 010 stedfestede flokkobservasjoner som er registrert i perioden 1903-2011. Hovedtyngden av slike innsamlede data er fra perioden 1970-2011. Snøhetta- og Knutshøområdet har tidligere vært en del av et større, sammenhengende villrein-område i Dovre-Rondane-regionen. I Knutshø har reinen en gunstig fordeling av årstidsbeiter og det meste av leveområdet er frodig og produktivt, siden det ligger innen geologisk rike om-råder. Store fangstanlegg i grenseområdene mot Snøhetta, Rondane og Forollhogna, gir grunn til å tro at det tidligere har vært stor utveksling av dyr mellom disse områdene. I tillegg til villreinens allsidige områdebruk, som er resultat av at reinen har et ”vandrende” levevis, vil også endringer i bestandstettheten og annen naturskapt påvirkning ha stor betydning for arealbruken. I Snøhettaområdet er fordelingen av årstidsbeiter mer ujevn enn i Knutshøområdet. Her utgjør vinterbeitet minimumsfaktoren, mens sommerbeitet har stor utbredelse og lang vekstsesong. Store fangstanlegg i grenseområdene mot Rondane og Knutshø gir klare indikasjoner på tidligere sesongtrekk over Dovreaksen. Ulike tilnærminger til en ytre avgrensing av villreinen sine leveområder har vært benyttet tidligere. Tellende areal er eksempel på en slik avgrensning. Etter forskrift om forvaltning av hjortevilt og bever skal villreinnemnda godkjenne alt snaufjell som tellende areal. Videre kan villreinnemnda også godkjenne skogområder som jevnlig er benyttet. Den ytre biologiske grensa med tilhørende funksjonsområder i denne rapporten er inntegnet på grunnlag av informasjon fra stedfestede tellingsdata, stedfestede tilfeldige flokkobservasjoner, kommunale viltkart, erfaringskunnskap fra området, fangstminner, beitekart og GPS-data. Denne grensa er det vi på nåværende kunnskapsgrunnlag kan skissere. Under arbeidet med rapporten har vi fått tilgang til så vel kvalitative som kvantitative data av et betydelig omfang. Kontinuerlig overvåkning av bestand og arealbruk, samt erfaringskunnskap generert gjennom fjelloppsynet har også vært en styrke. Vi har derfor hatt et godt grunnlag for å drøfte og skisse-re reinens ulike årstidsbeiter. Trekkmønster og forflytning i Knutshø er noe mindre markert enn det vi ser i Snøhetta. Dette er dels et resultat av rolig fjellandskap (topografiske forhold), avvekslende og rikt beite til alle årstider og korte avstander innen leveområdet som sådan. I Snøhetta har store deler av området variert og opprevet topografi, men områdene lengst i øst mot Dovreaksen har roligere landformer. Det er også her de største vinterbeiteressursene i området finnes.