Tamreinpåkjørsler på Nordlandsbanen. Utfordringer og tiltak i Nord-Trøndelag og Nordland
Rolandsen, Christer M.; Langeland, Knut; Tømmervik, Hans; Hesjedal, Anders; Kjørstad, Morten; Moorter, Bram Van; Danielsen, Inge E.; Tveraa, Torkild; Solberg, Erling J.
Research report
View/ Open
Date
2017Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2375]
Abstract
Rolandsen, C. M., Langeland, K., Tømmervik, H., Hesjedal, A., Kjørstad, K., Van Moorter, B., Danielsen, I. E., Tveraa, T. & Solberg, E. J. 2017. Tamreinpåkjørsler på Nordlandsbanen – Utfordringer og tiltak i Nord-Trøndelag og Nordland - NINA Rapport 1326. 120 s.
Jernbaneverket ønsket mer kunnskap om problematikken rundt tamreinpåkjørsler og hvilke tiltak som kan være aktuelle for å redusere omfanget. Mer konkret ønsket Jernbaneverket seg kunnskap om hva som gjør at tamrein blir påkjørt på jernbanen og hvilke tiltak som potensielt kan iverksettes for å redusere antallet tamreinpåkjørsler. Dette inkluderte et oppdatert litteraturstudie, en analyse av den varierende påkjørselsfrekvensen av tamrein på Nordlandsbanen, og effekten av gjennomførte tiltak. I tillegg innbefattet dette også en analyse av jernbanens direkte og indirekte konsekvenser for reindriften i området.
Litteraturen om dyrepåkjørsler omhandler i stor grad påkjørsler på veg og i mindre grad på jernbane. Kun et fåtall studier er spesifikt rettet mot reinpåkjørsler på veg og jernbane. Generelt er det flere hjortedyrpåkjørsler i perioder og områder med mange kryssende hjortedyr, relativt mye trafikk, høy fart, og når sikt- og kjøreforholdene er vanskelige. De viktigste resultatene fra studier av tamrein er at man kan forvente økende antall påkjørsler med økende bestandstetthet og snømengde i områder hvor jernbanen passerer gjennom vinterbeiteområder, men ikke nødvendigvis der jernbanen passerer andre sesongbeiteområder. Studiene påpeker også behovet for mer kunnskap om tamreinens arealbruk gjennom året, og at kunnskap om reindriftsutøvernes ulike disposisjoner er avgjørende for å si noe mer sikkert om årsaksforhold.
Tiltak med intensjon om å redusere dyrepåkjørsler langs vei og jernbane kan grovt deles inn i fire kategorier: 1) tiltak som skiller hjortedyr fysisk fra veg- og jernbane (eks. viltgjerder), 2) tiltak som reduserer den lokale tettheten langs trafikkorridorene (eks. fôring, bestandsreduksjon), 3) tiltak som forhindrer hjortedyr fra å krysse (skremsler) og 4) tiltak som reduserer påkjørselssannsynligheten når hjortedyr velger å krysse (eks. siktrydding, varselskilt, fart).
Av disse tiltakene er det kun viltgjerder, av tilstrekkelig lengde og høyde, som har vist seg virkelig effektive i å forhindre trafikkulykker som involverer hjortedyr. Viltgjerder har dessuten vist seg å fungere best når de samtidig kombineres med over- eller underganger for viltet. Gjerder har utilsiktede effekter og flere studier viser at særlig hønsefugl (ryper og skogsfugl) kan drepes i kollisjon mot gjerder, særlig når gjerdene er høye og oppdagbarheten er lav. Disse studiene er ikke fra gjerder langs veg eller jernbane, men gjerder som benyttes til andre formål av reindrifta. Muligens kan noe av dette problemet reduseres ved å benytte tykkere tråd og mer distinkte farger på gjerdetrådene.
Å redusere tettheten av ville hjortedyr i områder med høy tetthet av veg og jernbane har også vist seg å være effektivt. Tiltak som fôring, skremsler, bortjaging/-driving, siktrydding, varselskilt og fart har vist seg å ha varierende eller manglende dokumentert effekt. Dette betyr ikke at slike tiltak ikke kan ha en påkjørselsreduserende effekt. Flere studier har for eksempel vist en lavere sannsynlighet for viltpåkjørsler på veg der fartsgrensene er lave, men vi har ikke funnet studier fra jernbaner.
Antall tamreinpåkjørsler på Nordlandsbanen viser en generell økning de siste 23 årene. På 1990-tallet ble det i gjennomsnitt påkjørt 198 rein pr. år, mens antallet var 380 påkjørsler i snitt pr. år i perioden 2010-2015. Flest påkjørsler skjer i perioden november til januar og til dels i februar og mars, mens det er få påkjørsler om sommeren. Noen distrikt har flest påkjørsler vår og høst i forbindelse med at de krysser jernbanen når reinen flyttes mellom ulike sesongbeiteområder. Rolandsen, C. M., Langeland, K., Tømmervik, H., Hesjedal, A., Kjørstad, K., Van Moorter, B., Danielsen, I. E., Solberg, E. J. 2017. Reindeer-train collisions on Nordlandsbanen - Challenges and measures in Nord-Trøndelag and Nordland - NINA Report 1326. 120 pp.
The Norwegian National Rail Administration (NNRA) wanted more knowledge about collisions between trains and semi-domesticated reindeer on Nordlandsbanen, and what measures might be appropriate to reduce the problem. This included an updated literature review, an analysis of the varying collision frequency of reindeer on Nordlandsbanen and the effect of the measures that have been implemented to reduce the number of collisions. In addition, this included an analysis of the direct and indirect consequences for reindeer herding in the area.
The literature review shows that most studies dealing with animal-vehicle collisions are road accidents, while fewer studies have examined collisions on railways. Generally, deer-vehicle collisions peak during periods and in areas with many intersecting deer, relatively heavy traffic, high speed, and when visibility and driving conditions are difficult. The main results of studies of reindeer-vehicle collisions is that one can expect increasing number of collisions with increasing population density and the amount of snow in areas where the railroad passes through the winter pastures, but not necessarily where the railroad passes grazing areas used in shorter periods in other seasons. Former studies also point out the need for more knowledge about the choices made by reindeer herders regarding land use in different seasons, because this may be essential to learn more about the varying intensity of reindeer-train collisions.
Measures to reduce collisions with large animals along roads and railways can be divided into four categories: 1) measures which separates deer physically from roads and rails (e.g. fences), 2) measures to reduce the local population density along traffic corridors (e.g. supplementary feeding, population reduction), 3) measures to prevent deer from crossing (e.g. whistles) and 4) measures to reduce collision probability when deer decide to cross (eg. vegetation clearing, warning signs, speed).
Of these measures, only fences, of sufficient length and height, have proven effective in prevent-ing accidents involving ungulates. Fences work best in combination with over- or underpasses. However, fences may have unintended negative effects on wildlife. For instance, studies show that especially Tetraonidaes can be killed in collision with fences, especially when the fences are high and detectability is low. Possibly, this problem may be reduced by using thicker wire with colours that are more distinct.
Reducing the density of deer in areas with high density of roads and railways have also proven to be effective. Other measures such as supplemental feeding, wildlife whistles, vegetation clearing, warnings signs and speed have been shown to have variable or no proven efficacy. This does not mean that such measures cannot reduce the number of collisions, but for different reasons they may not always be effective. For example, several studies have shown a lower probability of deer collisions on roads where speed limits are low, but we have not found studies from railways.
Number of reindeer collisions at Nordlandsbanen shows a general increase over the past 25 years. In the 1990s, on average 198 reindeer was killed per year, while the number was 380 collisions on average per year in the period 2010-2015. Most collisions happen between Novem-ber and January and in some areas also in February and March, while there are few collisions during the summer. In some reindeer herding districts most collisions happen in spring and autumn when the reindeer crosses the railway when herders move them between different seasonal pastures.