Rammebetingelser og handlingsrom for næringsutvikling i verneområder - formelle styringsverktøy, grunneieres oppfatninger av handlingsrom og bruk av avbøtende og restaurerende tiltak
Research report
Åpne
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2431314Utgivelsesdato
2006Metadata
Vis full innførselSamlinger
- NINA Rapport/NINA Report [2374]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [2411]
Sammendrag
Heiberg, M. M., Hagen, D. og Christensen, H.M. 2006. Rammebetingelser og handlingsrom for næringsutvikling i verneområder: formelle styringsverktøy, grunneiers oppfatninger av handlingsrom og bruk av avbøtende og restaurerende tiltak. - NINA Rapport 143. 61 s. Flere undersøkelser om næringsaktivitet i norske verneområder bekrefter at de i økende grad er flerbruksområder og at det foregår mye næringsvirksomhet i og rundt norske nasjonalparker. Det er stor aktivitet og engasjement omkring forvaltning og bruk av verneområder. Verneområder brukes i større grad enn tidligere i markedsføring av turistprodukter i Norge. Regjeringen la i 2003 frem en utredning om bruk, vern og verdiskaping i norske fjellområder, kalt Fjellteksten. Fjellteksten ble utarbeidet som følge av en oppfordring fra Storting til Regjering om å utrede hvordan utmark generelt, og verneområder spesielt kan brukes i reiselivssammenheng og bidra til lokal verdiskaping. Gjennom fjellteksten gis politiske signaler om økt turistmessig bruk av fjellområder, inkludert verneområder, uten at natur og kulturhistoriske verdier forringes. Disse politiske signalene har ført til en rekke regionale og lokale initiativ for å utvikle den næringsretta bruken av verneområdene. Denne rapporten tar opp følgende hovedproblemstilling: Er dagens rammebetingelser og handlingsrom for aktivitet i verneområdene tilstrekkelig for å nå de overordnete politiske målsetninger om økt næringsaktivitet, og hvordan er det eventuelt mulig å øke handlingsrommet uten at dette går på bekostning av verneverdiene. For å studere handlingsrommet innenfor verneområdeforvaltning er fire nasjonalparker brukt som case i rapporten: Hardangervidda, Femundsmarka, Dovrefjell-Sunndalsfjella og Jotunheimen. Vernebestemmelser, forvaltningsplaner og dispensasjonspraksis er de sentrale formelle rammer for forvaltningen av de enkelte verneområdene. I hvor stor grad er disse formelle styringsverktøyene i stand til å tilpasse seg signalene fra overordnete myndigheter om å legge til rette for økt turistmessig bruk? Det er gjennomført en egen studie om grunneiernes oppfatning av handlingsrom for næringsaktivitet i verneområder. I tillegg drøfter rapporten hvordan avbøtende og restaurerende tiltak kan påvirke handlingsrommet. Vernebestemmelser: Nasjonalparkene har strenge bestemmelser som innebærer forbud mot alle former for inngrep som kan skade verneverdiene. Sammenligninger av vernebestemmelsene i de fire nasjonalparkene viser at de i stor grad er sammenfallende og restriksjonsnivået er relativt likt. Formålsparagrafene skiller seg noe fra hverandre, og spesielt for Hardangervidda er muligheten til fortsatt bruk og næringsvirksomhet svært tydelig uttalt i verneforskriften. Alle verneforskriftene er utarbeidet etter en mal gitt fra Direktoratet for naturforvaltning og kan sies å være lite lokalt tilpasset. Forvaltningsplaner: En forvaltningsplan er et hjelpemiddel i den operative forvaltningen av et verneområde, som skal bidra til å sikre en helhetlig forvaltning. Jotunheimen har hatt en plan som nå er til revidering, Hardangervidda har forvaltningsplan, Dovrefjell-Sunndalsfjella har en plan som ligger klar til godkjenning og som delvis er tatt i bruk, mens det foreligger et utkast til plan for Femundsmarka som trolig blir godkjent innen et år. Forvaltningsplanene er det verktøyet som har størst mulighet for lokale tilpasninger, men eksisterende forvaltningsplaner fokuserer i svært liten grad på turisme og nye næringer. Det er kun forvaltningsplanen for Dovrefjellområdet som har et eget kapittel om reiselivet i regionen.