Hølaløkka – oppfatninger og opplevelser i et rehabilitert naturområde

Abstract

Marthinsen, K., Museth, J. & Krange, O. 2008. Hølaløkka – oppfatninger og opplevelser i et rehabilitert naturområde - NINA Rapport 423. 56 s. Restaurering og rehabilitering av naturområder er et stadig mer hyppig brukt virkemiddel i naturforvaltningen. Slike prosjekter kan føre til landskap som er nye og ukjente, og som kan være vanskelige for befolkningen å tolke og vurdere. Et rehabiliteringsprosjekt ble satt i gang da en tidligere rørlagt strekning av Alnaelva ble åpnet på Hølaløkka på Grorud i Oslo i 2004. Det ble laget et anlegg med elv, bekk og våtmarksområde. Kommunens mål med prosjektet var å bedre vannmiljøet, reetablere biologisk mangfold og skape en møteplass. Målet med rapporten har vært å finne ut hvordan folk vurderte landskapet på Hølaløkka og hva de opplevde der. Vi ønsket også å se på hva de hadde oppfattet var hensikten med prosjektet, og om de så på stedet som natur. Metodene som ble benyttet var observasjoner og intervjuer. Det er også gjort en gjennomgang av litteraturen på området. De fleste trodde kommunens hovedmål hadde vært å lage et friområde for folk. Få nevnte biologisk mangfold eller vannkvalitet. Kommunens målsetting med anlegget, og den målsettingen brukerne oppfattet og ønsket, var altså lite sammenfallende. Det er ikke nødvendigvis et problem, men det påvirket hvordan folk oppfattet området. Anlegget ble sett på både som natur og kultur og ble satt pris på av brukerne. Mange brukte antakelig Hølaløkka som gjennomgangsvei, men enkelte dager stoppet nesten halvparten. En stor andel av stoppene var relatert til vann. Vannet viste seg å være et særlig viktig aspekt ved Hølaløkka, både med hensyn til aktivitet og opplevelsen av stedet. Samtidig virket folk forvirret over hva dette var. Stedets blanding av elementer fra design, kultur og natur, samt en løsrevet plassering, kan bidra til å gjøre stedet utydelig. Mange mente området kunne være natur, ”litt natur”, eller at det bestod av naturelementer. Imidlertid ville ikke de som syntes anlegget var natur, nødvendigvis få naturopplevelser der. Hovedinnvendingene var at anlegget var for lite og at de ikke fikk følelsen av å komme bort. Det er mulig at bedre informasjon til befolkningen vil minske forvirringen rundt anlegget. Hvis det blir en del av en grønn korridor langs Alna, vil det også framstå mer helhetlig. Det er mulig å kombinere mange mål i ett prosjekt, slik det er gjort her, men det krever at området får et helhetlig utseende. Måten det gis informasjon på, og innholdet i informasjonen er også viktig.