Muligheter og begrensninger for å redusere dødelighet hos fugl som skyldes kollisjoner og elektrokusjon i eksisterende kraftledningsnett i Norge

Abstract

Avbøtende tiltak for å redusere dødelighet hos fugl i tilknytning til kraftledninger (kollisjon og elektrokusjon - elektrisk sjokk/støt), har vært et sentralt tema i mange år både på grunn av øko-nomiske konsekvenser av strømutfall, og de biologiske og artsspesifikke konsekvenser ekstra dødelighet kan ha. Foreliggende statusrapport om temaet diskuterer økologiske/biologiske og tekniske/økonomiske muligheter og begrensninger fra et norske perspektiv. Både kollisjoner med kraftledninger og elektrokusjon er sterkt arts-, steds- og årstidsspesifikke ulykker. Det er derfor viktig at fremtidig forskning blir mer steds- og artsspesifikk i tilnærmingen til problemløsninger, og at tiltakene mer faktabaserte: 1) Hvilke arter er mest utsatt (målarten(e); 2) hva er beste design av merking i forhold til å redusere kollisjonsrisiko hos målarten(e); 3) hva er suksessraten eller sannsynligheten for å redusere dødelighet basert på den økonomiske in-vestering knyttet til merking av kraftledninger. Gjennom slik kunnskap blir det enklere å argu-mentere for nytteverdien til avhjelpende tiltak, det være seg miljømessig eller monetært. Kunn-skap om bestandsmessige konsekvenser av ekstra dødelighet hos fugl som skyldes kollisjon og elektrokusjon er så godt som fraværende, og vil være et særlig viktig fokusområde for fremtidig forskning. Fysisk forstørrelse av fase- og/eller jordline gjennom en eller annen form for kjent merkemeto-dikk, har for enkelte arter ført til redusert kollisjonshyppighet. Generell merking ved nybygging av kraftledninger kan forsvares i områder der det er kjente kollisjonspunkter («hot spots»), mye fugl (eksempelvis våtmarksområder), ved kryssing av opplagte ledelinjer (f.eks. elver, trange daler og sund), når linene krysser lokale trekkveier mellom funksjon- og ressursområder (f.eks. hekkeplass og næringsområde), og der det oppholder seg mange dagaktive arter og arter kjent for å kollidere (f.eks. svaner og traner). For å øke kunnskapen om når og hvor det bør merkes, er det behov for mer data om arts- og stedsspesifikk kollisjonsrisiko og artsspesifikke atferdsre-sponser i forhold til ulike merkingstyper. For enkelte arter vil det trolig ikke finnes gode løsninger («no cure species») bortsett fra jordkabling. Lang skumringsperiode og svært kort daglengde, slik som i Nord-Europa og Norge gjennom vinterhalvåret, gir små muligheter for å redusere dø-delighet hos eksempelvis hønsefugl, som er dokumentert å være spesielt utsatt for kollisjons-ulykker. Foreliggende rapport fokuserer eksisterende nett, og tiltak som går på hvor ledningen bør plas-seres i terrenget og andre forhold som bare kan tillegges vekt ved nybygging, er derfor ikke behandlet. Det er imidlertid liten tvil om at de beste forebyggende tiltak mot fuglekollisjoner opp-nås gjennom et godt trasevalg. Elektrokusjonsfare hos fugl er primært knyttet til kraftforsyningsstrukturer i nettsystemer fra 66 kV og nedover, og kunnskapen om hvilke tekniske konstruksjoner som fører til elektrokusjons-ulykker er betydelig. Imidlertid er variasjonene i teknisk utforming av distribusjonsnettene stor, med begrenset nasjonal og internasjonal standardisering. Likevel er forutsigbarheten i forhold til hvilke strukturer som i prinsippet er potensielle elektrokusjonsfeller høy. I Norge er det langt igjen før det er gjennomført tiltak som kan gjøre en forskjell når det gjelder dagens omfang av elektro-kusjonsulykker hos fugl. Anbefalinger gitt allerede for 25 år siden er ikke fulgt opp, og mye av årsaken til elektrokusjonsdødelighet hos fugl i Norge skyldes at eksisterende informasjon og løsninger ikke er implementert.

Mitigating measures to reduce bird mortality due to utility structures (collision and electrocution), has been an important research topic for several years because of the economic impact outages caused by these incidences may have, as well as the biological and species-specific consequences of this additional mortality among birds. This status report discusses possibilities and constraints to make improvements in Norway from an ecological/biological and technological/economical perspective. Bird collisions with power lines and electrocution are strongly species-, site- and seasonal-specific accidents. It is important that future research becomes more site- and species-specific when approaching these problems and that the mitigating measures are based on facts: 1) what are the target species. i.e. which one are the most vulnerable; 2) what is the best design when it comes to marking devices to reduces the collision frequencies among the target species; 3) what are the success rate or likelihood to reduce (of reducing) the mortality of the target species when it comes to economic investment of power-line marking? Such knowledge will make it easier to argue for the importance of mitigating measures, be it environmentally or monetarily. Knowledge on population consequences of the additional mortality due to utility structures is more or less none existing, and will be a particularly important topic to address for future research. Physical enlargement of the phase conductors or ground wires using some sort of marking devices has proved to reduce the collision frequencies for some species. Making wire marking as a routine when new power lines are constructed, could be an issue in areas with known collision hot spots, in areas with high bird densities (e.g. wetlands) and when crossing typical leading lines (e.g. rivers, narrow valleys and straits). It could also apply to power lines crossing local migrating routes between resource areas (e.g. nesting localities and feeding grounds), and in areas with high densities of diurnal species known to be vulnerable to collide (e.g. swans and cranes). To increase the knowledge on where and when power-line marking should be implemented, more data on species- and site-specific collision risk as well as species-specific behavioural responses are needed relative to different marking cues. For some species, there will probably be no solutions at all («no cure species») except for earth cabling. A long dusk period and a short period with light during the day, like in northern Europe and Norway during the winter (close to six months), offer minor possibilities to reduce the mortality among e.g. gallinaceous birds, being birds particularly vulnerable to collide with artificial air obstacles. The present report focuses on the possibilities to act in connection to the exiting grid, thus discussions on optimal routing of a power line through the terrain and options that only can be considered during the construction of a new power line are omitted. There is, however, no doubt that the best mitigation and precocious steps to prevent birds from colliding with power lines are connected to an optimal routing. Bird electrocution is mainly connected to utility structures within the grid systems below 66 kV, and the knowledge on what type of technical devices that are the most frequent electrocuting traps is substantial. However, the diversity with respect to technical design within the distribution grid, as well as limited national and international standards is a challenge when it comes to implement and transfer knowledge from one place to another. The predictability is nevertheless high with respect to what type of devices, structures and design makes an electrocuting trap for birds. Recommendations given 25 years ago is followed up neither by the energy authorities nor the grid owners, and a main reason to a high number of electrocution accidents among birds in Norway is because well-known technology and solutions is not implemented.