Sandfuruskog og sandfuruskogsopper. Viktige områder for biologisk mangfold
Research report
View/ Open
Date
2014-05Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2361]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [2411]
Original version
Brandrud, T.E. & Bendiksen, E. 2014. Sandfuruskog og sandfuruskogsopper. Viktige områder for biologisk mangfold. – NINA Rapport 1042. 74 s.Abstract
Det er foretatt en kunnskapssammenstilling om verdifulle sandfuruskoger og sandfuruskog-sopper, samt en omfattende nykartlegging av dette elementet 2011-2013.
Mens åpne sandområder er særlig verdifulle for sjeldne/rødlistede insektarter, er sandfuruskog særlig viktig for en del jordboende mykorrhizasopper. En del slike sopper er helt eller i hoved-sak knyttet til tørr, rikere sandfuruskog og kan betegnes som sandfuruskogsopper (39 arter, hvorav 14 er rødlistet). Dette elementet har vært lite kjent, og flere arter er nye for Norge 2011-2013. Enkelte sjeldne/rødlistede karplanter som bittergrønn (Chimaphila umbellata EN) er også knyttet til spesielle sandfuruskoger.
Kontinentale, tørre, lavdominerte sand/grusfuruskoger framstår som særlig viktige hotspot-habitater for sandfuruskogsopper. Ofte er terrasseskråninger og eskerrygger rike, likeledes gamle flygesandområder med finsand. De spesialiserte artene synes begunstiget primært av tynn humus, og rikere mineralkorn. De sopprike typene er tørre, lavdominert, eller lav/mose-rike, gjerne med tyttebær, men aldri med sterk lyngdominans. Også utforminger med (kalk)-rikere sand/brekvabb og kalkrikt sigevann er artsrike, inkludert mosedominerte utforminger i bratte elveskråninger. En kan i hovedsak skille ut to typer som er av spesiell viktighet for biolo-gisk mangfold; (i) rike, lav/mosedominerte sandfuruskoger (med innslag av lågurter) og (ii) middels rike/intermediære lavdominerte typer med helt fattig vegetasjon, men med mange kravfulle/mineralelskende sopparter. Helt unntaksvis kan det også i brattskråninger opptre kalkpreget sandfuruskog med rødflangre.
En del sandfuruskogsarter er knyttet til åpninger i humussjiktet i forbindelse med utrasinger, sti/veikanter og kanter av grustak. En del antas å være begunstiget av skogbrann (som holder humusjiktet nede). Mange arter foretrekker gammelskog, knyttet til arealer med lang kontinuitet i rotsjikt. En del ser ut til å ha tålt perioder med betydelig hogstpåvirkning, hvis det har vært gjensatt frøtrær. Naturskogspreget sandfuruskog (finnes særlig i Pasvik) huser også truete vedboende sopper og lav.
Det er pr. i dag registrert 134 verdifulle sandfuruskoger med naturtypekvaliteter, hvorav 80 er nyregistrert innenfor dette prosjektet. Flest er registrert i Hedmark (41 lokaliteter), dernest Opp-land (34), Finnmark (20) og Buskerud (20). Fem områder/distrikter peker seg ut som særlige viktige for verdifulle, lavdominerte, rikere sandfuruskoger og sandfuruskogsopper;
- Moer langs Glomma i Elverum-Åmot (Hedmark)
- Moer og elveskråninger langs Randselva-Storelva-Begna på Ringerike (Buskerud)
- Eskere og ravinerte brekvabb-områder i Nordvest-Gudbrandsdalen (Oppland)
- Karasjok-Øvre Anarjohka (Finnmark)
- Øvre/midtre Pasvik i Sør-Varanger (Finnmark)
Sandfuruskogsoppelementet omfatter noen arter med helt eller nesten helt tilknytning til lav-dominerte, rikere sandfuruskog. Disse har gjerne en kontinental, østlig utbredelse i Norge, f.eks. moslørsopp (Cortinarius pinophilus VU), skyggebrunpigg (Hydnellum gracilipes VU) og kransmusserong (Tricholoma matsutake NT). Videre er det noen arter med en todelt økologi; dels i sandfuruskog og dels i kalkfuruskog-lågurtfuruskog, f.eks. slimsneglehatt (Limacella illini-ta EN), frygiaslørsopp (Cortinarius phrygianus EN) og lakrismusserong (Tricholoma apium NT), mens andre opptrer i sandfuruskog og grunnlendt lavfuruskog (-knausfuruskog), f.eks. en del slørsopper som “mørk anisslørsopp” (Cortinarius clarobrunneus), billeslørsopp (C. coleoptera, DD) og kvartsittslørsopp (C. quarciticus).
Norge, Hedmark, Oppland, Finnmark, Buskerud, lavdominerte, ri-kere sandfuruskoger, hotspot-habitat, sandfuruskogsopper, rød-listearter, nasjonal kartlegging, Norway, Hedmark, Oppland, Finnmark, Buskerud, lichen-dominated, rich sand pine forests, hotspot-habitat, sand pine forest fungi, redlist species, national survey Data on Scots pine (Pinus sylvestris) forests on sandy deposits and their fungi in Norway have
been compiled, and an extensive surveying of this element has been performed in 2011-2013.
Whereas open sand areas are of special value for rare/red-listed insects, the sand pine forests
are of special importance for soil-dwelling, ectomycorrhizal fungi. Several such fungi are exclusively
or mainly associated with sand pine forests, and can be termed sand pine forest fungi
(39 species, including 14 red-listed). This element has been little known, and several species
were found new to Norway in 2011-2013. Some rare/red-listed higher plants such as
Chimaphila umbellata (EN) also show affinity to certain types of sand pine forests.
Continental, dry lichen-dominated sand/gravel pine forests appear to be particular important
hotspot habitats for sand pine forest fungi. Fungi-rich stands are found on terrace slopes, esker
ridges, as well as on old, now inactive sand dunes. These specialized species appear to be
favoured by a thin humus layer and richer mineral grains. The fungi-rich types are dry, lichendominated,
or lichen/moss-rich, often with Vaccinium vitis-idea, but never with a strong dominance
of ericaceous plants. Also stands with (lime-)rich sand or sediments from glacial lakes
are species-rich, including moss-dominated types on steep riparian slopes. The following two
major types can be distinguished; (i) rich lichen/moss-dominated sand pine forests with herbs
and (ii) intermediate, lichen-dominated types with poor vegetation, but with many electrolytedemanding/mineralophilic
fungi. Rarely, also more calcareous sand pine forests with Epipactis
atrorubens can be found on steep slopes.
A number of sand pine forest species are associated with openings in the humus layer, along
screes, path/road borders and gravel pit borders. Several taxa are assumed to be favoured by
forest-fires (keeping the humus thin). Many species prefer old-growth forests, occurring in areas
with a long root continuity. Several seem to withstand episodes of extensive logging, if scattered
trees for seed dispersal are left. Old, natural sand pine forests (especially well-developed
in Pasvik) can harbour threatened wood-inhabiting fungi and lichens.
At present, 134 localities (nature types/ woodland key biotopes) of valuable, richer sand pine
forests are known in Norway, including 80 new ones, being recorded within the present project.
Most sites are found in Hedmark county (41 localities), many also in Oppland (34), Finnmark
(20) and Buskerud (20). Five areas stand out as especially important for biologically valuable
lichen-dominated sand pine forests and sand pine forest fungi;
- areas along the river Glomma in Elverum-Åmot (Hedmark)
- areas along the rivers Randselva-Storelva-Begna at Ringerike (Buskerud)
- Eskers and ravines with glacial lakes deposits in NW-Gudbrandsdalen (Oppland)
- Karasjok-Øvre Anarjohka (Finnmark)
- Pasvik in Sør-Varanger (Finnmark)
The element of sand pine forest fungi includes continental, eastern species with a strict association
with this habitat (e.g Cortinarius pinophilus VU, Tricholoma matsutake NT), but also
taxa which are associated with calcareous pine forests as well (e.g. Limacella illinita EN,
Cortinarius phrygianus EN, Tricholoma apium NT), or with shallow-soil lichen pine forests (e.g.
a number of Cortinarius species such as C. clarobrunneus, C. coleoptera DD, C. quarciticus).