Nasjonal overvåking av edelkreps. Presentasjon av overvåkingsdata og bestandsstatus

Abstract

DN utarbeidet i 1998 en nasjonal plan for overvåking av biologisk mangfold og ønsket at det skulle settes i gang et nasjonalt overvåkingsprogram for edelkreps. Overvåkingsprogrammet ble startet opp i 2001. Programmets overordnede mål er å overvåke tilstanden til et utvalg av de viktigste norske edelkrepsbestandene slik at større endringer i bestandsstatus kan avdekkes. Bestandene/lokalitetene som overvåkes utgjør et representativt utvalg med hensyn på påvirkninger fra ulike miljøfaktorer, geografisk plassering og beskatningstrykk. Overvåkingen baserer seg på et fast nett av prøvefiskestasjoner der det innhentes relative estimater på bestandstetthet ved bruk av teiner og dykking (K/TN=ant. kreps per teinenatt; K/TD= ant. kreps fanget per time dykk). Denne rapporten presenterer overordnede overvåkingsdata frem til og med 2012. Eldre data fra overvåkingslokaliteter (før 2001) er også presentert der disse finnes. Da overvåkingsprogrammet ble igangsatt, var det særlig interesse knyttet til overvåking av de vassdragene der krepsebestandene ble forsøkt reetablert etter at de ble utryddet eller redusert av krepsepest eller forsuring. Glomma- og Haldenvassdraget ble imidlertid på ny rammet av krepsepest (henholdsvis 2002-2003 og 2005), og edelkrepsebestanden i 7 av overvåkingslokalitetene ble igjen utryddet. I Haldenvassdraget nedstrøms Ørje har det etablert seg en bestand av krepsepestbærende signalkreps, og edelkrepsbestandene på denne strekningen er tapt (kan ikke reetableres). Bestanden av edelkreps i Buåa (Eidskog kommune, Hedmark) ble innlemmet i overvåkingsprogrammet fra og med 2009. Denne bestanden ble rammet av krepsepest sommeren 2010, og dermed er edelkrepsbestanden i totalt 8 overvåkingslokaliteter slått ut som følge av krepsepest. Den reetablerte edelkrepsbestanden i Rødnessjøen (i Haldenvassdraget oppstrøms Ørje sluser) utvikler seg bra, og i deler av innsjøen kan bestanden karakteriseres som god. Edelkrepsbestandene i forsuringsutsatte/påvirkede lokaliteter har utviklet seg i ulik grad, særlig på grunn av ulik kalkingshistorikk. I lokaliteter (Søndre Øyungen, Rokosjøen og Setten) hvor kalkingen (direkte eller i nedbørsfeltet) fortsatt pågår har bestandene utviklet seg brukbart, og de relative tetthetene (kreps per teinenatt og kreps per dykketime) har økt. Det er imidlertid behov for at kalkingen fortsetter (trolig også økes) i fremtiden. I Digeren (Hedmark), opphørte kalkingen i 1998, og bestands- og vannkjemiutvikling tilsier at denne bestanden vil dø ut hvis ikke kalkingen gjenopptas. I Harasjøen, som har vært en av Norges beste edelkrepslokaliteter har avkastning og fangst per teinenatt gått ned de siste årene, og nådde sitt laveste nivå i 2012. For å redusere uttaket av kreps i Harasjøen er sesongen redusert til 15 dager. Vannkjemien, med relativt lave kalsiumnivåer og pH tidvis ned mot 5,6 kan være en av grunnene til reduksjonen i edelkrepsfangstene. For å bedre forholdene for edelkreps, bør man vurdere å kalke Harasjøen. I Lyseren, synes pH og kalsiumkonsentrasjoner i vannprøver tatt fra utløpselva synes å være gode for kreps. Vannprøver tatt i innløpselver, særlig i det østre bassenget har imidlertid vist langt lavere pH og kalsiumnivåer og kan være årsaken til at krepsebestanden har gått tilbake de senere årene. Den dårlige trenden med tanke på relativ tetthet i Lysern nådde sitt laveste nivå i 2011. I Lyseren og de andre forsuringsutsatte lokalitetene bør det utformes et mer finmasket stasjonsnett for vannprøvetaking. Identifisering av problemområder og tidsperioder for surstøt vil kunne bidra til en mer målrettet kalkingsstrategi. Kalking i disse lokalitetene bør målrettes mot kreps, f.eks. ved utlegging av kalkstein i strandsonen.