Fjellrev i Norge 2014. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev
Eriksen, Lars; Eide, Nina Elisabeth; Flagstad, Øystein; Kleven, Oddmund; Ulvund, Kristine R.; Landa, Arild Magne
Research report
Åpne
Permanent lenke
http://hdl.handle.net/11250/2367682Utgivelsesdato
2014Metadata
Vis full innførselSamlinger
- NINA Rapport/NINA Report [2357]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [2411]
Originalversjon
Rød-Eriksen, L., Eide, N. E., Flagstad, Ø., Kleven, O., Ulvund, K. & Landa, A. 2014. Fjellrev i Norge 2014. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 1080. 46 s.Sammendrag
Fjellreven er et av Norges mest utrydningstruede pattedyr, oppført som kritisk truet på den norske rødlista. Til tross for fredning siden 1930 har fjellreven i Norge inntil nylig vært i vedva-rende tilbakegang, delbestander har dødd ut og store høyfjellsområder har lenge vært uten ynglende fjellrev. Det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværen-de form i 2003, i tilknytning til den første handlingsplanen for fjellrev. Gjennom overvåknings-programmet for fjellrev kontrolleres kjente fjellrev-lokaliteter årlig.
2014 ble et rekordår for fjellreven i Norge, med totalt 46 ynglinger og minimum 321 valper født. I Sør-Norge ble det registrert 26 ynglinger, mens det fra Nord-Trøndelag og nordover ble regi-strert 20 ynglinger. Dette er det høyeste antall ynglinger som er registrert siden oppstarten av det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. Antall individer påviste fra DNA var også re-kordhøyt, med 121 identifiserte individer og en estimert minimumsbestand på 125 individer. I likhet med 2013, var 2014 et godt smågnagerår i Sør-Norge, noe som forklarer det høye antal-let ynglinger og store valpekull. Nord-Trøndelag og Nordland hadde langt flere ynglinger av fjellrev i 2014, enn i 2013, mens det i Troms og Finnmark bare ble registrert to kull i 2014 mot ingen i 2013. Kullene i Nord-Norge hadde relativt lave kullstørrelser, hvilket trolig skyldes mo-derat forekomst av smågnagere på våren.
For minimum 21 av årets fjellrevkull hadde en eller begge foreldrene opprinnelse fra avlspro-grammet for fjellrev. Utsetting av fjellrevvalper fra avlsprogrammet har gitt en reetablering av bestanden i Snøhetta, som i dag er Norges største delbestand av fjellrev, med 13 dokumenter-te ynglinger og 35 påviste voksne individer fra DNA-analyser i 2014. Bestanden på Finse sy-nes også å være reetablert. Med utsetting av fjellrev på Hardangervidda er håpet å få til en re-etablering over et større område. Fjellrevbestanden på Saltfjellet framstår mer robust enn for bare få år siden. Vi vet også at nabobestanden i svenske Vindelfjällen har vært i vekst, blant annet pga. immigrasjon av fjellrev satt ut i østlige deler av Saltfjellet (Junkeren). Utsetting av fjellrev viser seg med dette å være et svært effektivt tiltak for å reetablere og styrke fjellrev-bestander i Norge og Skandinavia.
De tre kjernebestandene i Skandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags og Børgefjell/Borgafjäll) har alle vært i sterk vekst gjennom tiltakene både på norsk og svensk side, hvilket trolig driver veksten også i andre og mellomliggende fjellområder. Overvåkingsprogrammet har dokumen-tert økt etablering av fjellrev i ytterkanten av kjernebestandene, økende grad av forflytning mel-lom delbestandene og ny-etablering i mellomliggende fjellområder (vadesteinsområder). Mål-rettede tiltak i fjellområder mellom disse kjernebestandene, i regi av Interregprosjektet Felles Fjellrev, ser ut til å ha knyttet fjellrevbestandene i Midt-Norge sterkere sammen.
Situasjonen for fjellreven nord for Saltfjellet er bekymringsfull. Delbestandene mellom Indre Troms og Varangerhalvøya er i utgangspunktet kritisk lave, og uten yngling de siste tre årene står fjellreven i overhengende fare for å dø ut i disse fjellområdene. De lange avstandene mel-lom delbestandene i nord vanskeliggjør utveksling av individer. Høy forekomst av rødrev er trolig også sterkt til hinder for fjellreven i Troms og Finnmark. Tiltak som knytter disse delbe-standene sammen er trolig nødvendig for å sikre langsiktig overlevelse av fjellreven i nordlige Skandinavia. The Scandinavian arctic fox population is threatened by extinction and is classified as Critically Endangered (CR) in the Norwegian Red List. Despite legal protection since 1930, the species
has until recently been continuously declining, subpopulations have gone extinct and large
mountain areas are now without reproducing arctic foxes. The national monitoring program for
arctic fox was established in its current form in 2003, in connection with the first National Action
Plan for the arctic fox. Through the monitoring program, arctic fox dens are surveyed every
year.
During recent years, 2014 was a new record year for the arctic fox in Norway, with 46 reported
litters and a minimum of 321 cubs. 26 litters were reported in Southern Norway, whereas 20
litters were reported from Nord-Trøndelag and northwards. This is the highest number of litters
reported since the national monitoring program was established in 2003. 121 individuals were
confirmed from DNA analysis, contributing to an estimated minimum population of 125 individual
arctic foxes. Similar to 2013, rodent abundance was high in southern Norway in 2014, explaining
the high number of litters, as well as large litter size. Also in Northern Norway (from
Nord-Trøndelag) more litters were recorded in 2014 than in 2013, but only two litters were recorded
altogether in Troms and Finnmark. The smaller litter sizes recorded in the northernmost
counties was possibly caused by the moderate abundance of rodents during spring.
A minimum of 21 litters had at least one parent originating from the Captive Breeding Program.
Release of arctic fox cubs from the breeding program has contributed to a reestablishment of
the population in Snøhetta, which today holds Norway’s largest population of arctic foxes, with
13 documented litters and 35 documented adult individuals from DNA analyses in 2014. Release
of arctic foxes in Finse has contributed to what seems to be a reestablishment of the arctic
fox population in the area, with five litters in 2014. Through release of foxes on Hardangervidda,
the goal is to re-establish foxes over a larger area. The population in Saltfjellet is also
looking more robust than only a few years ago, possibly due to release of cubs and the exchange
of individuals with the neighboring mountain area of Vindelfjällen. Thus, release of captive
arctic foxes from the breeding program seems a highly effective initiative for the reestablishment
of populations of arctic foxes in Norway and Scandinavia.
The three core populations in Scandinavia (Snøhetta, Sylane/Helags and Børgefjell/Borgafjäll)
have all been increasing rapidly due to the conservation initiatives in both Norway and Sweden,
which in turn strengthens the populations in other and intermediate mountain areas.
Through the monitoring program, we have documented increased establishment of arctic foxes
in the periphery of the core populations, increased degree of migration between populations,
and recolonization in intermediary mountain areas (stepping stone areas). Targeted measures,
as the Interreg project “Felles Fjellrev“, have brought the core populations closer together.
We are still concerned about the arctic fox situation north of Saltfjellet. Subpopulations between
Indre Troms and Varangerhalvøya are critically low, and as there have been no breedings
for the past three years, these subpopulations are in immediate danger of extinction. The
long distances between subpopulations in the north make migration between the populations
difficult. High abundance of red foxes is probably also hampering arctic fox establishment in
these areas. Measures linking the northern populations together are probably necessary to ensure
the long-term survival of the arctic fox in northern Scandinavia.