| dc.description.abstract | Holthe, E., Kanstad-Hanssen, Ø., Lo, H., Berg, M., Bremset, G., Jensås, J.G., Museth, J., Tønder, T.S., Havn, T.B. & Østborg, G.M. 2024. Fiskebiologiske undersøkelser i Ranaelva. Samlerapport for perioden 2021-2023. NINA Rapport 2427. Norsk institutt for naturforskning.
I perioden 2021-2023 har det blitt gjennomført ulike fiskebiologiske undersøkelser i lakseførende deler av Ranavassdraget. Bakgrunnen for undersøkelsene er et pålegg om å gjennomføre tiltak og undersøkelser etter at lakseparasitten Gyrodactylus salaris er fjernet fra Ranavassdraget. Undersøkelsesprogrammet har omfattet strandnært elektrisk fiske på elvestrekningen mellom Rødfjellforsen og Storforsen, elektrisk båtfiske på elvestrekningen mellom Storforsen og Reinforsen, elektrisk båtfiske på elvestrekningen mellom Kobbforsen og Selforsen, gytefiskundersøkelser på strekningen mellom Reinforsen og Esjeberget, otolittmerking hos ungfisk av laks og aure, samt analyser av skjell og otolitter fra voksen laks og sjøaure. I tillegg var det planlagt å gjennomføre ulike genetiske undersøkelser, men disse var ikke mulig å gjennomføre på grunn av for lite tilgjengelig materiale. Oppstrøms Storforsen er det utsatte individer som har dominert ungfiskbestanden av aure. Det har vært lave fangster av naturlig produsert aure, noe som tyder på lav aureproduksjon i undersøkelsesperioden. Tetthetene har også vært lavere enn det som ble funnet på 1970-tallet, samt lavere enn under en kartlegging i 2012 av mulige miljøeffekter av avrenning fra gruvene ved Ørtfjellet. Årsaken til den lave naturlige produksjonen i undersøkelsesperioden er ukjent, men kan ha sammenheng med en stor flom i slutten av september 2020, og lav vannføring kombinert med lave temperaturer vinteren 2020-2021. Framtidige undersøkelser av ungfisksamfunnet kan avdekke om det er en generell lav produksjon, eller om det er store mellomårsvariasjoner i fiskeproduksjon i denne delen av Ranavassdraget.
I senere år er det satt ut nesten 500 000 laksunger i øvre deler av Ranaelva. Undersøkelsene i perioden 2021-2023 har vist store forskjeller i forekomst av laksunger. Fangstene av laksunger har vært vesentlig lavere på strekningen mellom Raudfjellforsen og Storforsen, enn på strekningen mellom Storforsen og Reinforsen. Det er bare i 2021 at det er fanget årsyngel av laks, til tross for at det er satt ut til sammen 330 000 årsyngel i løpet av undersøkelsesperioden. Det er uklart hva som er årsaken til de store forskjellene oppstrøms og nedstrøms Storforsen. Videre undersøkelser av ungfisksamfunnet oppstrøms Reinforsen vil være viktig for å følge utviklingen av fiskesamfunnet i dette området, både med tanke på om laksunger tar i bruk områdene oppstrøms Storforsen, samt ut fra et behov om å følge utviklingen i aurebestandene over noe lenger tid.
Under elektrisk båtfiske er det fanget til sammen 1 530 individer av fem arter. Laks og aure har dominert fiskefangstene i alle undersøkelsesår, og utgjør henholdsvis 46 % og 51 % av samlet fangst i løpet av undersøkelsesperioden. Av laks er det nesten utelukkende fanget ungfisk. Når det gjelder aure er det også en tallmessig overvekt av ungfisk (92 %). I motsetning til hos laks er det et større innslag av umoden fisk og voksenfisk. Aure dominerer fiskesamfunnet oppstrøms Reinforsen, mens laks dominerer fiskesamfunnet nedstrøms Reinforsen. Generelt sett er de høyeste forekomstene av ungfisk av laks og aure funnet på stasjoner med grovt bunnsubstrat. Skrubbe er utelukkende fanget på stasjoner nedstrøms Reinforsen, og i hovedsak på de nederste stasjonene som har mye fint bunnsubstrat. Røye og trepigget stingsild er fanget både oppstrøms og nedstrøms Reinforsen.
En vanlig metode for å sammenligne fangster mellom perioder og vassdrag, er å beregne fangst per innsatsenhet (CPUE). Undersøkelsene på strekningen mellom Storforsen og Reinforsen i perioden 2021-2023, har vist at det ble fanget om lag like mange aureunger per tidsenhet som det som er fanget i tilsvarende undersøkelser i andre elver i Norge. Naturlig produserte toåringer dominerte fangstene i 2021, treåringer dominerte i 2022, mens det i 2023 var årsyngel som dominerte. Årsaken til stor andel av toåringer i 2021 og treåringer i 2022 er usikker. Den mest nærliggende forklaringen er at fisk som klekket i 2019 har hatt bedre overlevelse i første leveår enn aure som er klekket før og siden. Årsaken til rekrutteringssvikt i 2021 og 2022 er også usikker. Vinteren 2020/2021 var imidlertid svært nedbørsfattig, og kombinert med lave temperaturer førte dette trolig til tørrlegging og mulig innfrysing, som i neste omgang medførte redusert rognoverlevelse og fiskeproduksjon.
Det er funnet store variasjoner i lakseforekomst i ulike deler av Ranavassdraget. I Langvassåga er det ikke fanget laksunger på fire undersøkte stasjoner, og det er heller ikke fanget laks på fem undersøkte stasjoner nedstrøms Illhølet. På de sju stasjonene mellom Storforsen og Illhølet er det imidlertid fanget betydelige mengder laksunger, både sammenlignet med stasjoner nedstrøms Reinforsen og sett i forhold til andre laksevassdrag. Av de ti aller høyeste CPUE-verdiene som er beregnet i Ranaelva i perioden 2021-2023, er fire av beregningene fra stasjoner som ligger på strekningen mellom Storforsen og Illhølet. Disse CPUE-beregningene ligger vesentlig over gjennomsnittsnivået for 15 undersøkte laksevassdrag i perioden 2011-2023, deriblant betydelige laksevassdrag som Tanaelva, Namsen, Gaula, Orkla og Mandalselva. De høye forekomstene av laksunger på enkelte stasjoner kan i stor grad tilskrives gunstige habitatforhold i form av vannhastigheter, substratforhold og hulromskapasitet.
Undersøkelsene oppstrøms Reinforsen bekrefter tidligere vurderinger av at deler av området har gode gyte- og oppvekstforhold for laks. Etter en kartlegging av øvre deler av Ranaelva, er det tidligere vurdert at strekningen kan produsere mellom 42 000 og 84 000 smolt. Dette tilsvarer en gjennomsnittlig tetthet på om lag 1,9 smolt per 100 m2 på strekningen mellom Raudfjellforsen og Reinforsen. Produksjonspotensialet for smolt er vurdert å være høyest på strekningen mellom Storvollen og Dunderland, samt på strekningen fra Grønnfjellåga til Illhølet. Det er på nedre deler av sistnevnte strekning de største forekomstene av laksunger ble funnet i 2022 og 2023. Det gode tilslaget på utsettinger av laksunger i dette området, underbygger tidligere vurderinger med hensyn til egnethet som oppvekstområde for laksunger. Det er derfor grunn til å forvente en betydelig lakseproduksjon dersom vassdragssområdet blir gjort tilgjengelig for sjøvandrende laksefisk.
Aldersanalyser av laksunger har vist at over 80 % av laksunger fanget nedstrøms Reinforsen i 2021 var toåringer, samt at nær 60 % av laksungene som ble fanget i 2022 var treåringer. Henholdsvis 33 og 45 % av disse var utsatt i 2021 og 2022. Dette tyder på at årgangen som ble klekket i 2019 har hatt større suksess enn fisk som ble klekket i årene etter. De utsatte individene stammer fra utsettinger i 2019, hvilket tilsier at utsettingene har gitt svært godt tilslag. I 2023 var toåringer den dominerende årsklassen (51 % av laksefangst), men det ble ikke fanget noen utsatte individer i denne aldersgruppen. Samlet sett har andelen av utsatte laksunger nedstrøms Reinforsen vært 17 %. Dette var i all hovedsak eldre laksunger med opphav i utsettingene som ble gjort i 2019 og 2020.
I analyser av prøver fra voksen laks kunne opphavet med sikkerhet bestemmes for 153 av 188 prøver. Av de sikre prøvene var 84 % fra naturlig produsert laks, 12 % fra utsatt laks, og 4 % fra rømt oppdrettslaks. Det er satt ut om lag 630 000 laksunger nedstrøms Reinforsen de senere årene, som alle kunne bidratt i gytebestandene i perioden 2021-2023. En skulle derfor anta at dette hadde gitt en noe større tilbakevandring enn det som er funnet hos voksen laks i Ranaelva. Det er også i løpet av undersøkelsesperioden, samt under gytefisktellinger i 2017 og 2018, avdekket at en stor andel av gytebestanden i vassdraget ikke kan ha opphav i Ranaelva. Det er viktig i fremtiden å kunne beregne andel utsatt fisk i et prøvemateriale fra voksenfisk i Ranaelva, både med tanke på bestandsutvikling og naturlig produksjon, men også med tanke på tilbakevandring av fisk som er satt ut i vassdragsavsnittet oppstrøms Reinforsen.
Det er gjennomført årlige gytefiskundersøkelser i Ranaelva de fleste år siden 2008. Drivtellinger har vært gjennomført i løpet av september og oktober, og har omfattet elvestrekningen mellom Reinforsen og Steinbekken. I løpet av undersøkelsesperioden 2008-2023 har det vært store årlige variasjoner, som blant annet skyldes at det ble gjennomført utryddingsaksjoner med rotenonbehandling i 2014 og 2015. I løpet av perioden 2019-2023 tilsier gytefiskundersøkelsene at laksebestanden i Ranaelva har gått ned, noe som kulminerte med at gytebestandsmålet med stor sannsynlighet ikke ble oppnådd i 2023. I tidligere år i den siste femårsperioden har gytebestandsmålet med stor sannsynlighet blitt oppnådd. Gytebestandene av sjøaure har vært stabile i samme periode, men er langt lavere enn gytebestandene som ble observert i årene før de siste rotenonbehandlingene i 2014 og 2015.
Det er flere ubesvarte problemstillinger etter avsluttet påleggsperiode. Tre år er en kort periode som bare dekker deler av normal generasjonstid til laks. Det bør derfor videreføres bestandsovervåking som omfatter hele ungfiskstadiet til flere årsklasser av laksunger i øvre deler av Ranavassdraget. Resultatene som er funnet i perioden 2021-2023 er sårbare for tilfeldigheter knyttet til miljøforholdene under og like etter utsettingene, og ikke minst tilfeldige episoder med spesielle værforhold som vil påvirke vekst og overlevelse hos elvelevende fisk. Undersøkelsene har avdekket store forskjeller i fiskeforekomst oppstrøms og nedstrøms Storforsen. Det er foreløpig uklart hvorvidt disse forskjellene kan forklares ut fra utsettingsstrategier, og i hvor stor grad bruk av ulike undersøkelsesmetoder kan ha påvirket resultatene. For å få et sikrere faglig beslutningsgrunnlag er det derfor behov for en lengre tidsserie fra strekningen oppstrøms Reinforsen, som vil gi enda bedre informasjon om hvilket produksjonspotensial dette området har for sjøvandrende laksefisk.
Undersøkelsene gir ingen kunnskap om overlevelse hos utvandrende smolt fra øvre deler av Ranaelva. Det er likevel grunn til å anta betydelig dødelighet på smolt som vandrer gjennom Reinforsen kraftverk, samt at dødelighet er lavere hos smolt som vandrer i det naturlige fosseløpet. Fysiske målinger og hydraulisk modellering kan gi informasjon om hvor smolt mest sannsynlig vil vandre under ulike forhold. En naturlig videreføring av målinger og modellering, er merkestudier av laksesmolt. Det anbefales derfor å gjennomføre undersøkelser av utvandringsrute og overlevelse hos laksesmolt i øvre deler av Ranaelva ved hjelp av telemetri. Et godt utformet telemetristudium vil gi nyttig informasjon om vandringsrutene for smolt, samt gi et estimat på overlevelse gjennom kraftverksturbiner og ned naturlig elveløp i Reinforsen.
En fiskepassasje i Reinforsen er den mest kostnadseffektive måten å utnytte produksjonspotensialet, slik at sjøvandrende laksefisk får tilgang til de best egnete gyte- og oppvekstområdene i Ranavassdraget. I tillegg til øvre deler av Ranaelva vil det bli tilgang til flere sidevassdrag med produksjonspotensial for laks og sjøaure. Investeringer knyttet til en ny fiskepassasje vil være vesentlig mindre enn kostnadene med alternative kompensasjonstiltak. All erfaring fra regulerte laksevassdrag tilsier at det ikke er mulig å kompensere smolttap med tiltak i de nedre delene av Ranaelva, med mindre man gjennomfører omfattende smoltutsettinger i strid med moderne, bevaringsbiologiske prinsipper. Eneste reelle alternativ til fiskepassasje er genbankbasert kultivering i uoverskuelig framtid, med storskala utsettinger av yngre livsstadier i øvre deler av Ranaelva. Ut fra foreliggende kunnskap er det god grunn til å forvente at den utredete løsningen for fiskepassasje i Reinforsen vil fungere tilfredsstillende. | en_US |
