Avlsprogrammet for fjellrev 2021-2023

Abstract

Jackson, C.R., Furnes, M.W., Mjøen, T., Eriksen, L.B., Rød-Eriksen, L., Arntsen, L.G., Eide, N.E., Flagstad, Ø. & Ulvund, K. 2024. Avlsprogrammet for fjellrev 2021-2023. NINA Rapport 2456. Norsk institutt for naturforskning. Avlsprogrammet for fjellrev ble opprettet i nåværende form i 2005 som et tiltaksbasert FoU-prosjekt på oppdrag fra Miljødirektoratet, for å bidra til bevaring av den utrydningstruede fjellreven i Norge. Avlsprogrammet drifter avlsstasjonen på Sæterfjellet (Oppdal), med åtte store hegn i et naturlig fjellrevhabitat. Fjellrevene i avlsstasjonen stammer fra viltfangede valper fra de gjenværende opprinnelige fjellrevbestandene og speiler dermed den genetiske variasjonen som var igjen i Norge og Sverige. Denne rapporten presenterer hovedelementene i Avlsprogrammet for fjellrev i perioden 2021 – 2023. Utfordringer på avlsstasjonen inkluderte predasjon fra kongeørn, store snømengder, og dårlig fôr som forårsaket tiaminmangel. Antall valper produsert varierte en god del mellom år. Det ble ikke produsert valper i 2022 grunnet tiaminmangel. Totalt ble 36 fjellrever fra avlsstasjonen satt ut i Reisa-sør i 2021 og 2022. En gjennomgang av observasjoner etter utsetting viste at flere av revene hadde vandret over til Finland og Sverige. I 2022 ble det første fjellrevkullet siden 1996 dokumentert i Finland. Av fire fjellrevkull dokumentert i Finland i 2023, var det minst to kull der begge foreldrene var rever satt ut fra avlsprogrammet. Rever satt ut i Reisa sør vandret også over til Sverige og ynglet der. Utsetting av rever fra avlsprogrammet har derfor styrket grensebestander og fjellrevbestanden i sin helhet. Siden 2006 har avlsprogrammet satt ut totalt 464 fjellrever i ni forskjellige fjellområder i Norge. Avlsprogrammet har lyktes med å både gjenopprette utdødde bestander og styrke andre delbebtander, og har derfor spilt en svært viktig rolle i tidoblingen av den Fennoskandiske fjellrevbestanden, som nå anslås å telle omtrent 550 individer. Delbestander av fjellrev som er re-etablert gjennom utsetting stammer fra et begrenset antall avlspar. Genetiske analyser har vist redusert genetisk variasjon i disse delbestandene. Den lave og ofte avtagende effektive bestandsstørrelsen i flere delbestander bidrar til innavl som kan ha negative effekter for både enkeltindivider og for bestandens levedyktighet på lengre sikt, blant annet gjennom redusert kullstørrelse. Dette vil kreve aktiv forvaltning av stammen og vil utgjøre et sentralt fokus for avlsprogrammet fremover. Utsetting av noen få ubeslektede individer i små delbestander kan redusere sannsynligheten for innavl og dermed forbedre bestandens levedyktighet.

Jackson, C.R., Furnes, M.W., Mjøen, T., Eriksen, L.B., Rød-Eriksen, L., Arntsen, L.G., Eide, N.E., Flagstad, Ø. & Ulvund, K. 2024. The Arctic fox captive breeding programme 2021-2023. NINA Report 2456. Norwegian Institute for Nature Research. The Arctic fox captive breeding programme was established in its current form in 2005 as an action-based research and development project, commissioned by the Norwegian Environment Agency. The project’s primary objective is to support ongoing conservation efforts for the endangered species in Norway. The programme runs a breeding station with eight large enclosures in natural Arctic fox habitat, situated at Sæterfjellet near the town of Oppdal. The breeding stock comprises individuals captured from the remnant wild populations, thereby representing the remaining genetic variation in Norway and Sweden. This report highlights the main events in the captive breeding programme for the period 2021 – 2023. During this period, challenges at the breeding station included predation of Arctic foxes by golden eagles, excessive snow levels, and a batch of fox food that resulted in thiamine deficiency. Pup production varied greatly between years, failing entirely in 2022 due to the food-derived thiamine deficiency. A total of 36 captive-born foxes were released in the Reisa sør region in 2021 and 2022. Post-release monitoring revealed that many of these foxes moved across into Finland and Sweden. In Finland, the first Arctic fox litter born since 1996 was rec orded in 2022. In 2023, four Finnish litters were reported and at least two of these breeding pairs were entirely comprised of foxes released by the breeding programme. Foxes released in Reisa sør also reproduced in Sweden, and the release of foxes has consequently strengthened the cross-border populations and strengthened the greater population as a whole. The breeding programme has released a total of 464 arctic foxes in nine different mountain areas in Norway since 2006. The programme has successfully reestablished locally extinct populations and increased numbers in others, and has thus played an important role in the ten-fold increase in greater Fennoscandian Arctic fox population, which is now estimated to number approximately 550 individuals. However, populations reestablished via the breeding programme originated from a limited number of breeding pairs. Consequently, a strong founder effect is becoming apparent when analysing the genetic status of several subpopulations. The low and often declining effective population sizes are conducive to inbreeding, which can have detrimental effects and compromise population viability in the longer-term, including through reduced litter size. This risk consequently needs active management and will form a central focus of the breeding programme going forward. The release of even a few unrelated individuals into small subpopulations can mitigate the probability of inbreeding and other associated genetic concerns, thereby improving population viability.