Om det å rope i skogen; ulike stemmer i Nordlands utmark

Abstract

I en årrekke har det pågått politiske diskusjoner og rettslige prosesser om hvordan statsgrunn i Nordland og Troms skal forvaltes. I denne artikkelen tar vi utgangspunkt i spenningene som har oppstått som følge av at antatt like utmarksområder forvaltes ulikt i ulike deler av landet. Mens fjelloven og statsallmenningsloven finnes sør for Nordland, er det Finnmarksloven som regulerer utmarka lengre nord. På statsgrunn i Nordland og Troms er det Statskog SF som har forvaltningsansvaret. Gjennom en kombinasjon av kvalitative metoder undersøker vi hvordan et utvalg aktører erfarer og forholder seg til forvaltningen av statsgrunn i Salten-regionen i Nordland. Vi finner tre dominerende tema som både tilhengere av dagens forvaltningsmodell og de som ønsker å innføre fjelloven og lokale fjellstyrer vektlegger i sin argumentasjon; økonomi, kompetanse og rettigheter. Alle aktørene posisjonerer seg med hensyn til de alternative forvaltningsmodellene, men det er ulikt hvor tydelig de tar stilling. Mens kommunene og lokale aktører mener det er på overtid å få innført fjelloven, vektlegger andre at Statskog sikrer allmennheten tilgang til å bruke utmarka. Kryssende konfliktlinjer, både langs sentrum-periferiaksen og mellom lokale aktører bidrar til å opprettholde status quo. Uavklarte samiske rettighetsforhold kompliserer situasjonen ytterligere.

In recent years there have been both political discussions and legal proceedings related to how commons in Nordland and Troms should be managed. In this article our point of departure is the tension that arises when presumed similar land, defined as outfields, is managed differently in different parts of Norway. While Fjelloven and Statsallmenningsloven dictate how outfields are treated south of Nordland, the northernmost part of the country is regulated by Finnmarksloven. Statskog SF regulates commons in Nordland and Troms. We deploy a combination of qualitative methods to investigate how a selection of actors experience and relate to the regulation of commons in the Salten region of Nordland. Both proponents and detractors of the current management model structure their arguments around capital, skills and rights. All actors position themselves relative to the alternative management models, but they differ in the degree to which they make their positions heard. While municipalities and local agents consider the establishment of Fjellova to be overdue, others value Statskog’s initiatives to secure common access to outfields. Status quo is maintained by lines of conflict intersecting with centre – periphery divides. Unresolved Indigenous Sámi rights complicates the situation further.