Erfaringer og usikkerheter etter 7 år med skrantesyke (CWD) i Norge. En litteraturgjennomgang

Abstract

Mysterud, A., Tranulis, M.A., Strand, O. og Rolandsen, C.M. 2024. Erfaringer og usikkerheter etter 7 år med skrantesyke (CWD) i Norge. En litteraturgjennomgang. NINA Rapport 2402. Norsk institutt for naturforskning. Skrantesyke (Chronic wasting disease, CWD) er en velkjent prionsykdom blant hjortedyr, og den omfattende spredningen av CWD i Nord-Amerika er en tragedie man ønsker å unngå i Europa. Norske veterinærmyndigheter har lang erfaring med håndtering av prionsykdom hos husdyr, men sto likevel overfor en rekke nye typer og grader av usikkerhet da CWD for første gang ble påvist hos villrein (Rangifer tarandus) i Nordfjella i 2016. Adaptiv forvaltning er et anerkjent rammeverk for bruk i situasjoner som kjennetegnes av stor usikkerhet. Et sentralt element er da å identifisere og skille mellom ulike typer av usikkerhet. For forvaltning av CWD kan usikkerheten knyttes til (1) egenskaper ved CWD (prosess), (2) forekomst av CWD (måleusikkerhet), (3) miljøvariasjon (tilfeldigheter), og (4) usikkerhet omkring gjennomføring, effekter, og «bivirkninger» av tiltak for å kontrollere CWD (usikkerhet om tiltak). CWD i en ny hjortedyrart kan ha forskjellige sykdomsegenskaper og epidemiologi (prosess). Det var praktisk talt ingen tidligere CWD-overvåking i Norge og derfor ukjent forekomst (måleusikkerhet). Miljøvariasjon kombinert med demografiske tilfeldigheter kan gi tilfeldig variasjon i epidemisk smittevekst i en tidlig fase (miljøusikkerhet). Manglende evne eller vilje kan også gjøre det vanskelig å gjennomføre tiltak, de kvantitative effektene av tiltak vil ofte være usikre, og tiltakene kan ha utilsiktede «bivirkninger» (usikkerhet om tiltak). I rapporten presenterer vi en tidslinje for arbeidet med å forvalte CWD, med hovedfokus på villrein og uttak av dyr gjennom jakt og ved ekstraordinære uttak gjennomført av Statens Naturoppsyn (SNO). Vi identifiserer hvordan usikkerhet knyttet til egenskaper ved CWD, forekomst av CWD, miljøvariasjon (tilfeldigheter) og forvaltning (tiltak) har utviklet seg fra starten (2016) og til dagens situasjon (2023) syv år etter første påvisning av sykdommen. I den ‘akutte’ fasen (2016–2019) var vitenskapelige råd klare (særlig gjennom Vitenskapskomiteen for mat og miljø, VKM), de politiske ambisjonene høye, og utskyting av hele bestanden av villrein i Nordfjella sone 1 hadde som mål å utrydde CWD, eller i det minste å sterkt begrense utviklingen. Det ble også igangsatt intensivert overvåking i de tilstøtende bestandene i Nordfjella sone 2 og på Hardangervidda gjennom økt uttak av voksen bukk. Dette ble gjort for å oppnå økt sikkerhet om "fravær-av-CWD" i disse bestandene, eller for å øke sjansen for å oppdage CWD i en tidlig epidemisk fase. Andre fase (2020-nå) kom da det ble påvist tilfeller av CWD (2020 og 2022) i den store villreinbestanden på Hardangervidda. Forvaltningsmyndighetene utsatte VKMs forslag om ekstraordinære vinteruttak av voksen bukk med henvisning til lokal motstand. Dette var en viktig endring i håndteringen av CWD, med mer vekt på politisk aksept og hensyn til de negative langsiktige konsekvensene av konflikter med lokal forvaltning. Den påfølgende dialogprosessen mellom forskere og lokal forvaltning endte i et felles råd for videre forvaltning på Hardangervidda, som både Miljødirektoratet og Mattilsynet støttet. Departementet satte imidlertid alle råd til side i 2022, og stanset videre ekstraordinære vinteruttak, etter press og negativ medieoppmerksomhet. Det har i hele perioden (2016-2023) ikke vært noen klar, felles forskningsplan for å øke kunnskapen om egenskaper ved CWD (prosess). Det ble imidlertid gjort store investeringer i overvåking for å øke kunnskapen om forekomst (redusere måleusikkerhet). Til tross for dette, er det fortsatt en sentral utfordring å oppdage og estimere CWD blant villrein med dagens lave forekomst. Viljen til gjennomføring av tiltak har dukket opp som betydelige usikkerheter i forvaltningen, delvis med begrunnelse i den usikre forekomsten av CWD. Økt forståelse av ulike typer usikkerheter i CWD-forvaltningen er viktig når midler til forskning og overvåking skal prioriteres. Denne rapporten omhandler ikke hvordan forvaltningen har håndtert usikkerheten og de risikovurderinger som ligger til grunn for beslutningene som er gjort.

Mysterud, A., Tranulis, M.A., Strand, O. and Rolandsen, C.M. 2024. Experience and uncertainties after seven years of chronic wasting disease in Norway. A literature survey. NINA Report 2402. Norwegian Institute for Nature Research. Chronic Wasting Disease (CWD) is a well-known prion disease among cervids, and the extensive spread of CWD in North America is a tragedy that we aim to avoid in Europe. Norwegian veterinary authorities have experience in handling prion diseases in livestock. However, the management was faced with various types and degrees of uncertainty when CWD was first detected in wild reindeer (Rangifer tarandus) in Nordfjella in 2016. Adaptive management is a recognized framework for use in situations of high uncertainty. A central part of adaptive management is to identify and distinguish different types of uncertainty. Uncertainty can be classified into four categories related to (1) CWD characteristics (process), (2) CWD occurrence (measurement uncertainty), (3) environmental variation (stochasticity), and (4) the implementation, effects, and "side effects" of mitigation measures to control CWD. CWD in a new cervid species may have different disease characteristics and epidemiology (process); there was virtually no previous CWD monitoring and knowledge of CWD occurrence (measurement uncertainty), and environmental variation combined with demographic stochasticity can result in random variation in epidemic spread in an early phase (environmental uncertainty). Further, lack of will or ability may limit implementation of management actions (governance), the quantitative effects of actions are uncertain, and actions may have unintended "side effects" (uncertainty about actions). We present a timeline of the efforts to manage CWD, with a primary focus on wild reindeer and management through hunting and extraordinary culling conducted by the Norwegian Nature Inspectorate (SNO). We identify how uncertainty related to CWD characteristics, CWD occurrence, environmental variation (stochasticity), and management actions has evolved from the beginning (2016) to the current situation (2023) seven years after the first detection of CWD. In the ‘acute’ phase (2016–2019), scientific advice was clear (especially through the Scientific Committee for Food and Environment, VKM), political ambitions were high, and depopulation of the Nordfjella zone 1 reindeer area aimed at eradicating CWD, or at least strongly limit its development. Intensified monitoring was initiated in adjacent populations in Nordfjella zone 2 and on Hardangervidda through increased culling of adult males. This was done to achieve ‘freedom-from-CWD’ status in these adjacent populations or to increase the chance of detecting CWD in an early epidemic stage. The second phase (2020-now) occurred when cases were detected (2020 and 2022) in the large wild reindeer population on Hardangervidda. The management authorities postponed VKM’s proposal for winter culling of adult males, citing local resistance. This was a significant change in CWD management, with more emphasis on sociopolitical acceptance and consideration of the negative long-term consequences of conflicts with local management. The subsequent dialogue process between scientists and local management resulted in a joint recommendation for further management on Hardangervidda, supported by both the Norwegian Environment Agency and the Norwegian Food Safety Authority. However, the Ministry set aside all recommendations in 2022 and halted further extraordinary winter culling, following pressure and negative media attention. Throughout the period (2016-2023), there has been no clear, national research plan to increase knowledge about CWD characteristics (process). However, substantial investments were made in monitoring to increase knowledge about occurrence (reduce measurement uncertainty). Despite this, it remains a central challenge to detect and estimate CWD among wild reindeer with the current low occurrence of CWD. The willingness to implement management actions to control CWD (governance) has emerged as significant uncertainties in management, partially justified by the uncertain occurrence of CWD. Increased understanding of different types of uncertainties in CWD management is crucial when prioritizing funds for research and monitoring. This report does not address how the management has handled the uncertainty and risk assessments that underlie the decisions that have been made.