| dc.description.abstract | van Moorter, B., Panzacchi, M., Niebuhr, B.B., Lelotte, L., Rolandsen, C.M., & Tveraa, T. 2023. Menneskelig påvirkning på alle villreinområder i Norge. Et nytt Dashbord som leverer kart og statistiske estimater til støtte for forvaltningsprosesser. NINA Rapport 2342. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3107550
Kvalitetsnorm for villrein (https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-06-23-1298) ble fastsatt av Klima og Miljødepartementet i 2020 for å klassifisere tilstanden av villreinområdene basert på tre måleparametere, hvorav den ene ‐ i fokus her ‐ er menneskelig påvirkning på leveområdene:
Delnorm 3 (Rolandsen et al. 2022). For villreinområder som ikke oppnår middels eller god kvalitet skal det gjennomføres en påvirkningsanalyse. For slike områder står det også i kvalitetsnormen at Klima‐ og miljødepartementet i samråd med andre berørte myndigheter bør utarbeide en plan for hvordan middels eller god kvaliteten kan bli nådd. Slike planer skal avveies mot hensynet til igangværende virksomhet av stor samfunnsmessig betydning i området.
Uavhengig av kvalitetsnormprosessen ble det utviklet modeller som kombinerer data fra GPS‐merkede villrein med digitale data om vegetasjon, klima, topografi, menneskelig aktivitet og infrastruktur. Dette gir kunnskap om samla effekt av menneskelig aktiviteter på fin skala (ruter på 100 × 100 m) i alle villreinområdene. Panzacchi et al. (2022b) viser at resultatene er robuste sammenlignet med villreindata (GPS og «sett rein» i Snøhetta, Sølkletten, Knutshø, og Forollhogna), er sammenlignbare på tvers av villreinområder, og samsvarer i stor grad med lokalkunnskap i Snøhetta, Sølkletten, Knutshø, og Forollhogna. Modeller kan også forutsi effekten av ulike avbøtende tiltak eller nye arealinngrep gjennom scenarioanalyser, og brukes for å støtte tiltaksplaner i Rondane (Niebuhr et al. 2023b).
Rapporten presenterer et “Dashbord”, https://www.nina.no/apps/villrein.habitattap, som viser: 1) statistiske estimater av habitattap; 2) estimater av menneskelig påvirkning og påvirkningsfaktorer; 3) rangerer alle villreinområdene ift. habitattap. Med habitattap mener vi her leve‐ og beiteområder som enten ikke brukes eller brukes med mindre sannsynlighet på grunn av menneskelig infrastruktur og forstyrrelser. Dashbordet er utviklet på oppdrag fra Miljødirektoratet for å gjøre resultatene tilgjengelige i form av høyoppløselige kart og brukervennlig tabeller og diagrammer, for å støtte forvaltningsprosesser.
Rapporten oppsummerer først omfanget av ulik infrastruktur i antall (f.eks. hytter og andre bygninger) eller antall kilometer (f.eks. veger og stier) innenfor hvert villreinområde. Deres kumulative effekter vises deretter i forhold til gode beiteområder, basert på betydningen av og influenssonen til ulike typer infrastruktur. Dashbordet fokuserer kun på habitattap (Delnorm 3A), selv om estimater for fragmentering og forflytningskorridorer også er tilgjengelig (https://www.nina.no/Naturmangfold/Hjortedyr/reindeermapsnorway).
Resultatene viser et betydelig omfang av infrastruktur i villreinområdene: 24291 private hytter, 220 turisthytter, 4085 boliger, 9543 km merkede stier, 3598 km skiløyper, 2605 kraftledninger, 1028 km2 vannmagasiner, 42 km jernbaner, 6649 km private veier, og 1194 km offentlige veier. Rondane har størst antall private hytter (7397) og privatveger (1921 km), Hardangervidda mest stier (2051 km), Setesdal Ryfylke størst arealtap knyttet til vannmagasiner (345 km2) og kraftlinjer (616 km). Dashbordet beregner de kumulative effektene av disse infrastrukturene på leveområdene. Om sommeren er kun 21 % av leveområdene beregnet å være både godt egnet og uforstyrret; 42 % er godt egnet, men forstyrret (menneskelig fotavtrykk). Det menneskelige fotavtrykket er minst om vinteren (20 %), og størst i kalvingsperioden (48 %). Villreinområdene som anslås å ha størst andel forstyrret habitat (habitattap) inkluderer flere mindre områder, f.eks. Norefjell‐Reinsjøfjell, og Rondane blant de største.
De viktigste påvirkningsfaktorene om vinteren synes å være hytter og bebyggelse, i kalvingsperioden er det veier, hytter og skiløyper som fremstår som viktigst, mens bygninger, beitedyr, stier og veier synes å ha størst effekt om sommeren. Områder med høy tetthet av infrastruktur påvirker habitatkvalitet sterkest og over større arealer. De sentrale delene av villreinområdene er mest påvirket av ulike former for turisme, mens randområdene er mest påvirket av ‘transport og bygning’. Effekten av sistnevnte strekker seg ofte innover i villreinområdene. Dette skyldes også at ‘transport og bygning’ som regel er utgangspunkt for turisme eller annen menneskelig ferdsel, men i varierende grad. Generelt tilbyr de største villreinområdene mer foretrukket habitat for villrein enn de minste. De blant annet fordi flere av de minste områdene er isolert, og ofte avgrenset av veier som muliggjør relativt lett tilgang til kjerneområdene for blant annet turgåere, fiskere og jegere.
Resultatene er utviklet fra et forskningsperspektiv, og lokalkunnskap ble kun innlemmet i enkelte områder. Potensialet for forbedring er derfor tilstede både ved å videreutvikle modellene til formålet, og ved å samtidig sikre mer forankring i lokalkunnskap. | en_US |
