The potential for large carnivore-based wildlife tourism in Norway: a critical review

Abstract

Linnell, J. D. C. & Immerzeel, B.2023. The potential for large carnivore-based wildlife tourism in Norway: a critical review. NINA Report 2167. Norwegian Institute for Nature Research. It is often claimed that wildlife-based tourism can offset some of the costs associated with its conservation or improve the level of tolerance among rural people. However, while this may be the case in some situations for some species, there is no reason to believe that this is a universal generality. In this report we explore the potential for large carnivore-based tourism to bring about conservation benefits in Norway. Norway has a developing nature-based tourism sector with growth potential. The wildlife-based tourism component is small and poorly developed with the exception of a few specific locations where species like whales, seabirds and eagles offer predictable sightings. There are currently no wildlife-based tourism enterprises that focus on large carnivores. There are many enterprises in European countries. Many of these products offer the possibility to see large carnivores included in a wider package of outdoor activities. The products that offer the best guarantees to see, and / or photograph, large carnivores depend on the use of feeding stations. The Norwegian government have decided on small and specific population goals, and very specific zones for all large carnivore species. Lethal control, using hunter harvest or operations con-ducted by government employees enforce these limits. Accordingly, Norway has very low densities of large carnivores with unpredictable presence in any given area, making it practically difficult to develop large carnivore centered products. There are also massive conflicts associated with livestock depredation, and large carnivores have become symbolic of wider societal divisions. Large carnivore tourism will be highly controversial in Norwegian rural areas. Legislation is generally favourable to nature-based tourism because of the right of access to land for private people and ecotourism operations. However, this only applies to access on foot. Vehicle access to private road networks requires permission from landowners and any infrastructure requires planning permission. Organised activity in protected areas may also require per-mission from state authorities. The large scales at which large carnivores move imply that access to very large areas of land is needed. There are also very tight restrictions on off-road motorized travel and the use of food to attract large carnivores is essentially prohibited. There are three widely discussed mechanisms that potentially link wildlife tourism to positive conservation outcomes. These involve (1) offsetting economic costs and / or providing opportunities for rural livelihoods, (2) increasing knowledge, and (3) changing values. Even if it the practical obstacles could be overcome, the specificities of the Norwegian management situation imply that none of these mechanisms are likely to directly link tourism with improved conservation outcomes on short to medium time scales. These mechanistic linkages are also very poorly documented in most areas of the world. However, we speculate that there may be a longer-term mechanism through processes that use broader nature / culture-based tourism to open for an acceptance for a greater diversity of ways to appreciate and interact with nature / wildlife that may contribute to improved conservation outcomes via broader social changes. This will operate over longer time scales and may well be associated with shorter term conflicts. We recommend that any such products present a broad range of nature and wildlife components that clearly show the historic and ongoing interconnections (both positive and negative) between nature, wildlife and rural activities / livelihoods. Large carnivores can be a part of this package but would benefit from not being disproportionally in focus.

Linnell, J. D. C. & Immerzeel, B. 2023. Potensialet for turisme basert på store rovdyr i Norge: en kritisk gjennomgang. NINA Rapport 2167. Norsk institutt for naturforskning. I denne rapporten undersøker vi hvordan viltturisme basert på store rovdyr kan bidra til beva-ringen av disse artene i Norge. Norge har en voksende sektor for naturbasert turisme med potensial for vekst. Innenfor dette er den viltbaserte reiselivsdelen liten og lite utviklet, med unntak av safariturer for hval, sjøfugl, havørn og moskus på steder der forutsigbare observasjoner er mulige. Sektoren kjennetegnes imidlertid av små selskaper, noe som gjør den sårbar. Det er for tiden ingen viltbasert turismebedrifter som fokuserer på store rovdyr i Norge. Dette står i kontrast til Europa, der vi har identifisert et stort antall aktører som tilbyr ulike reise-livspakker i forskjellige land. Disse reiselivspakkene tilbyr varierte opplevelser der muligheten for å se store rovdyr er ofte inkludert i en bredere pakke med utendørsaktiviteter. Pakkene som gir de beste garantier for å se og/eller fotografere store rovdyr er avhengige av å bruke fôringsstasjoner. Den norske forvaltningen av store rovdyr er svært spesiell ved at myndighetene har innført relativt små og spesifikke bestandsmål, samt etablert svært spesifikke forvaltningssoner for alle store rovdyr. Bestandskontroll, i form av jakt eller felling brukes for å håndheve disse begrensningene for antall og utbredelse. Resultatet er at Norge har svært lave tettheter av store rovdyr som er sky og har uforutsigbar tilstedeværelse de fleste steder, noe som gjør det praktisk vanskelig å utvikle reiselivsprodukter med fokus på store rovdyr. Det er også store konflikter knyttet til rovdyrangrep på husdyr og tamrein, og store rovdyr har blitt symbolske for bredere samfunnsmessige skillelinjer. Konsekvensen er at ethvert forsøk på å utvikle turisme knyttet til store rovdyr vil risikere å være svært kontroversielt i norske distrikter. Norsk lovgivning er generelt gunstig for naturbasert turisme grunnet allemannsretten for privat-personer og økoturisme. Dette gjelder imidlertid kun til fots. Bruk av kjøretøy på private veier krever tillatelse fra grunneiere, og all infrastruktur krever byggetillatelse. Organisert aktivitet i verneområder kan også kreve tillatelse fra ulike offentlige myndigheter. De store områdene som de store rovdyrene beveger seg over, innebærer at det er nødvendig med tilgang til svært store områder. Det er også strenge restriksjoner på motorisert ferdsel utenfor vei, og bruk av fôring for å tiltrekke seg store rovdyr er i hovedsak forbudt. Det er hovedsakelig tre mekanismer som potensielt knytter viltturisme til positive bevaringsresultater. Disse innebærer (1) kompensasjon for økonomiske kostnader og/eller gi muligheter for næringsutvikling, (2) økt kunnskap og (3) endrede verdier. Selv om de praktiske hindringene kan overvinnes, tilsier særtrekkene ved den norske forvaltningssituasjonen at ingen av disse mekanismene sannsynligvis vil kunne knytte viltturisme direkte til bedret bevaring innenfor en kort til middels tidshorisont. Det bør bemerkes at disse mekanistiske sammenhengene også er svært dårlig dokumentert i de fleste områder av verden. Vi spekulerer imidlertid i at det kan være en langsiktig mekanisme gjennom prosesser der bredere natur / kulturbasert turisme kan bane vei for en aksept for et større mangfold av måter å sette pris på og samhandle med natur / dyreliv. Og at dette kan bidra til bedret bevaring via bredere sosiale endringer. Dette vil operere på en lengre tidshorisont og kan godt være forbundet med konflikter på kort sikt. Vi anbefaler at slike reiselivsprodukter presenterer et bredt spekter av natur- og dyrelivskomponenter som tydelig viser de historiske og pågående sammenkoblingene (både positive og negative) mellom natur, dyreliv og folk som bor i distriktene. Store rovdyr kan være en del av en slik pakke, men ville ha en fordel av å ikke være overdrevent i fokus.