| dc.description.abstract | Bergan, M. A. & Aanes, K. J. 2022. Ungfisktellinger som kvalitetssikring av tiltak etter bygging av fisketrapp for sjøørret i Meåsbekken i Segeråga (Nordland). NINA Rapport 2185. Norsk institutt for naturforskning.
Det er gjennomført problemkartlegging og ungfisktellinger av ørret i sidebekken Meåsbekken til Segeråga høsten 2022. Undersøkelsene er gjennomført for å kvalitetssikre hvorvidt en nybygd fisketrapp like før samløp med Segeråga fungerer etter hensikten, og for å avdekke andre faktorer som kan utgjøre en risiko for at tiltaket ikke fører til måloppnåelse.
Hensikten med fisketrappen er å gi fri vandringsvei for gytefisk av sjøørret forbi en tidligere vandringsbarriere for all sjøvandrende laksefisk, slik at viktige gyteområder blir tilgjengelige for sjøørret i bekken. Dette vil gi et utvidet oppvekstområde for ungfisk i bekken, samt også bidra til økt ungfiskproduksjon i hovedelva Segeråga. Tiltaket har vært et fiskeforsterkende kompensasjonstiltak for hovedelva Segeråga, og en del av tiltaksplanen for denne elva. Segeråga har hatt vesentlig redusert produksjonspotensiale og livsvilkår for laks og sjøørret, som følge av betydelig nedslamming og gjenøring, etter nydyrking av myr og landbruksrelatert belastning i nedbørfeltet til dette vassdraget.
Meåsbekken er en av få sidebekker til hovedelva Segeråga på Rødøy, Nordland. Bekken har svært god vann- og habitatkvalitet, med få inngrep og endringer i vannveien, og uten større naturlige vandringshindre eller barrierer i det meste av sin lengde opp til kildene. Bekken kan tidligere ha vært en viktig gytebekk for hovedsakelig sjøørret, men svært vanskelige oppgangsforhold i nedre del før samløp med Segeråga kan ha gjort at sjøvandrende laksefisk ikke har klart å utnytte strekninger oppstrøms i nyere tid. Kun om lag 140 meter bekkestrekning har vært tilgjengelig for sjøørret før tiltaket. Undersøkelser før tiltak avdekket at en småvokst og fåtallig bekkørretbestand har funnet livsvilkår i bekken ovenfor oppgangsbarrieren. Ørretbestanden var dominert av eldre ørret, med lav rekruttering av årsyngel og ungfisk. Områder nedstrøms oppgangsbarrieren hadde svært tallrike forekomster av ungfisk, der årsyngel av ørret dominerte sterkt i bestanden, noe som er typisk for bekkestrekninger med tilgang på sjøvandrende ørret.
Resultatene fra forundersøkelsene i 2015 og 2016, og faglige vurderinger av produksjonspotensialet ovenfor vandringsbarrieren, gjorde at NINA/Aa-Vann AS foreslo bygging av fisketrapp som et av de viktigste kompenserende tiltakene i planene for å forsterke og bygge opp sjøørret-bestanden i Segeråga. Det ble gitt en godkjenning av detaljplan for bygging av fisketrapp i Meåsbekken sommeren 2017. Arbeidet med trappa ble igangsatt og ferdigstilt i juni 2017, til en kostnad på 120.000,-
Undersøkelsene i 2022 er entydige, og viser en svært positiv utvikling i ørretbestanden oppstrøms fisketrappa. Det er generelt sett liten eller ingen forskjell på ungfisk- og årsyngeltetthet nedstrøms og oppstrøms fisketrappa. Tettheten av ørretunger har økt kraftig sammenlignet med før tiltak, og det registreres en vesentlig forynging av ørretbestanden i Meåsbekken ovenfor trappa, dominert av ørret i lengdegruppen under 10 cm kroppslengde, dvs fisk som er antatt årsyngel og ett-/toåringer av ørret. Disse ørretungene er en nøkkelindikator på at tiltaket har vært vellykket de siste årene. Ungfisktettheten øker oppover i bekken, jo nærmere man kommer lite berørte bekkepartier med de de mest egnede gyte- og oppvekstområdene. Det ble også registrert gytefisk av ørret og nyanlagte gytegroper ovenfor fisketrappa høsten 2022, fortrinnsvis laget av mindre gytefisk med størrelser opptil 30 cm lengde. Trolig vil sjøvandrende gytefisk fra Segeråga vandre opp på et senere tidspunkt denne høsten, etter neste periode med nedbør og økt vannføring, som gir gode vandringsforhold både i Segeråga og i Meåsbekken.
Meåsbekken har ingen permanente vandringsbarrierer for gytefisk opp til bekkens kildeområder fra myr, små tjern og våtmark ved Jomfruåsen. Enkelte mindre gradienter og små fall kan være periodisk vandringshindrende, spesielt for små fiskestørrelser, men ikke vandrinsgstoppende for fiskestørrelser over 20 cm eller større gytefisk. Etter hvert som Meåsbekken flater mer ut og nærmere seg kildeområdene, avtar samtidig egnetheten for gyting, da bekken har finkornet grus, sand og mudder eller fjell som dominerende bunnsubstrat i øvre del. I disse partiene avtar også årsyngeltettheten av ørret vesentlig, men det registreres fortsatt middels gode ungfisktettheter, noe som viser at området har en funksjon som gyte-/oppvekstområde for ørret.
Ved bruk av forventningsverdier for samlet tetthet av ungfisk som kvalitetselement på økologisk tilstand i Meåsbekken, så har tiltaket ved vandringsveiene gjort at bekken oppnår «Svært god/God» økologisk tilstand etter vannforskriften i 2022. Nedstrøms fisketrappa er samlet ung-fisktetthet 71,4 ørret per 100 m². Ovenfor fisketrappa varierer ungfisktettheten mellom 16,7 til 165,0 ørret per 100 m² for syv undersøkte bekkepartier. Dette gir et gjennomsnitt på 79,8 ørret per 100 m² på strekninger ovenfor fisketrappa, som er nært grensenivået «Svært god» økologisk tilstand for samlet ungfisktetthet (81 ungfisk per 100m²).
Områdene med de laveste ungfisktettheter i Meåsbekken i 2022 er knyttet til nederste stasjon og den første hundre meteren like etter fisketrappa, samt øverste stasjon opp mot området der bekken flater ut og etter hvert går over i sakteflytende bekk med dammer, tjern og myr. Øverste stasjon har naturlige årsaker til lavere ungfisktetthet, da egnetheten for gyting avtar naturlig. Årsaken til lavere ungfisktetthet i nedre del må knyttes til at dette bekkepartiet har stor ferdsel av kveg, som gjennom tråkk i bekken, langs bekkesidene og i umiddelbar nærhet til bekken, har gitt kraftig erosjonsproblematikk til bekkeløpet. Det observeres en vesentlig utlekking av finpartikler (slam, jord, sand) til bekken, som har gitt kraftig gjenøring av kulper og tidligere gyteområder på denne strekningen. Utviklingen siden forrige undersøkelse synes negativ, da de samme bekke-strekningene hadde vesentlig bedre habitatkvalitet i 2016 sammenlignet med i dag. Det anbefales at kvegets tilgang til bekkeløpet begrenses, eksempelvis gjennom inngjerdede drikkestasjoner, i stedet for dagens praksis, med tråkk og fri tilgang til bekken og bekkekantene over et stort område.
På bakgrunn av resultatene fra 2022 konkluderes det med at tiltaket har gitt frie vandringsveier for sjøvandrende laksefisk i Meåsbekken, som over tid vil gi et svært viktig bidrag til rekruttering av sjøørret for hele Segerågavassdraget. Meåsbekken går parallelt med Segeråga, men deler ikke Segeråga’s nedbørfelt. Bekken er derfor avskjermet fra de samme belastningene som hovedelva har og har hatt, hovedsakelig knyttet til negative vannøkologiske effekter etter nydyrking av myr og annen landbruksvirksomhet.
Tiltaket med bygging av fisketrapp har nå lagt til rette for at sjøørreten kan anvende hele Meåsbekken som gyte- og oppvekstområde. For sjøørreten utgjør dette en ny tilgjengelig bekkestrekning på anslagsvis 1,5- 2 kilometer, før Meåsbekkens kilder går over i om lag 15-18.000 m² stort urørt våtmarksområde, bestående av myrpregede bekkestrekninger, dammer og tjern i en vannrik våtmark. Med gjennomsnittlig bredde på om lag 2,5 - 3 meter på bekkestrekninger nedstrøms våtmarksområdene, utgjør dette et økt gyte- og oppvekstareal på opptil 6000 m³, der mesteparten har naturtilstand, med intakt vassdragsnatur og naturlig vannavrenningsmønster. Av denne bekkestrekningen har minimum 200 bekkemeter optimal egnethet for gyting for sjøørret, samtidig som Meåsbekken også har dypområder og kulper, som gir gode oppvekstområder for eldre ungfisk av laksefisk.
Det anbefales at Meåsbekken overvåkes jevnlig i årene som kommer, for å følge med på utviklingene i fiskebestanden ovenfor fisketrappa, samtidig som vandringsveier og vannmiljøtilstand ettersees i vassdraget. Dette vil gi viktig tidsseriedata og økt kunnskap knyttet til reetablering av sjøørret og ørret i slike sidebekker til større vassdrag etter tiltak. Vi vil da få mulighet til å avdekke om det oppstår uforutsette problemer knyttet til tiltaket eller miljøtilstanden i vassdraget i årene etter. Et viktig formål vil også alltid være å utvikle «best-practice» kunnskap for slike tiltak, som kan anvendes for lignende problemstillinger i andre vassdrag, og dette gjøres kun ved å kvalitetssikre, dokumentere og følge opp tiltakene på en faglig god måte i ettertid. | en_US |
