Grasrotforskning som konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen: Grasrotforskeres erfaringer med deltakelse i forskningsprosjekter om rovdyr
Research report
Åpne
Permanent lenke
https://hdl.handle.net/11250/2837403Utgivelsesdato
2022Metadata
Vis full innførselSamlinger
- NINA Rapport/NINA Report [2350]
Sammendrag
Aspøy, H., Figari, H. & Krange, O. 2022. Grasrotforskning som konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen: Grasrotforskeres erfaringer med deltakelse i forskningsprosjekter om rovdyr. NINA Rapport 2083. Norsk institutt for naturforskning.
Rovdyrforskningen er avhengig av utstrakt samarbeid mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle forskere. Her kaller vi den siste gruppa for grasrotforskere. De bidrar til forskningsprosjekter på mange ulike måter, men særlig utbredt er bidrag til datainnsamling. Virksomheten foregår i en kontekst hvor det står betydelig strid om forskningens prosess og resultater. Også forskernes «egentlige» agenda trekkes noen ganger i tvil. Kunnskapskonflikter på rovdyrfeltet føyer seg inn i det større mønsteret av rovdyrkonflikter. I denne rapporten spør vi om det finnes et potensiale gjennom grasrotforskning for å dempe slike kunnskapskonflikter. Rapporten bygger på intervjuer med 12 grasrotforskere, som på ulike måter har bistått rovdyrforskningen. Intervjuene tok form av samtaler om deltakernes erfaringer med og meninger om prosessene de hadde vært med på, samt deres vurderinger av mulighetene for å formidle kunnskapen de hadde ervervet til et bredere «publikum».
I litteraturen er det vanlig å skille mellom ulike former for grasrotforskning, avhengig av hvor involvert grasrotforskeren er i oppgavene som inngår i forskningsprosjektet, og av relasjonen mellom grasrotforskeren og de profesjonelle forskerne. Den langt vanligste formen for grasrotforskning er såkalt «bistående», der oppgavene først og fremsto består i å samle inn og levere data. I litteraturen finnes det gode eksempler på at grasrotforskning kan bidra til å styrke tillit til vitenskap og forskere. Derimot forteller tidligere forskning lite om hvorfor eller hvordan tillit kan styrkes.
Grasrotforskerne vi snakket med, var gjennomgående rekruttert fra miljøer med jegere og andre rovdyrinteresserte. De fleste hadde i tillegg en eller annen form for nåværende eller tidligere befatning med lokal rovdyrforvaltning. Selv om informantenes forskningsoppgaver i all hovedsak var begrenset til datainnsamling, fremsto mange av aktivitetene som både komplekse og krevende. I tillegg ble de ofte utført i tett samarbeid med rovdyrforskere. Det var bred enighet blant informantene om at involvering av lokalfolk i grasrotforskning styrker tilliten til rovdyrforskningen. De fleste mente dessuten at tilliten, under de rette omstendighetene, kan spres videre til andre i lokalsamfunnet. I intervjuene fremsto to forhold som spesielt viktige for at grasrotforskning skal føre til økt tillit, både blant de som involveres direkte og blant andre i lokalsamfunnet: Det første forholdet knytter an til grasrotforskerens rolle som potensiell formidler. Det andre til betydningen av førstehåndserfaringer, eller direkte erfaringer, med det som er grunnlaget for den vitenskapelige kunnskapsproduksjonen, nemlig rovdyrene selv.
Særlig tre forhold fremstår som sentrale for å realisere grasrotforskningens konfliktdempende potensiale: Det første handler om hvordan prosjektene organiseres, og om kontakten mellom profesjonelle forskere og grasrotforskere. Det andre om hvorvidt forskningen er inkluderende og åpen om metode og resultater; og det tredje om grasrotforskernes egen tilgang til uformelle sosiale arenaer, samt mulighet og evne til å inkludere andre i lokalsamfunnet. Rapporten avsluttes med fire konkrete anbefalinger. Disse omhandler: (i) behovet for gjensidig tillit mellom grasrotforskere og profesjonelle forskere, og mellom grasrotforskere og lokalbefolkningen; (ii) behovet for åpenhet og løpende formidling av forskningsresultater; (iii) forvaltningens egen rolle ved iverksettelse av målrettede konfliktdempende tiltak; og (iv) behovet for at deler av grasrotforskningen fortsatt foregår i uformelle sammenhenger. I tillegg anbefaler vi videre forskning på grasrotforskning på tre områder: i sammenheng med reindrift, betydningen av ny teknologi for grasrotforskeres involvering og dermed tillit til rovdyrforskning, og til sist hvilke grupper som inkluderes og ekskluderes i rekrutteringen av grasrotforskere.