| dc.description.abstract | NINAs strategiske instituttprogrammer 1991-95: Innsjøers produktivitet. Sluttrapport. NINA Temahefte 6: 1-48.
Ressursfordeling mellom aure og røye reguleres av konkurranse om mat og plass, arvelige forskjeller med hensyn til preferanse for temperatur, lys og effektivitet ved næringsopptak og tilgjengelighet av byttedyr. Dette ble vist gjennom feltundersøkelser i sju innsjøer i Sør-Trøndelag. I den første levetiden holder røyeungene seg langs bunnen, ofte på dypt vann. Fra en viss terskelstørrelse begynner en del av dem å søke ut i de frie vannmassene, mens andre forblir i bunnære områder. Avgjørelsen om hvorvidt et individ skal vandre ut i vannmassene eller ikke, kan ses på som en avveining mellom fordelene ved å spise og faren for selv å bli spist, og resultatet bestemmes av størrelsen på fordelen i forhold til risikoen. Den nedre lengden for når røya vandrer ut i vannmassene, er ofte i nærheten av 15 cm, men den eksakte terskelstørrelsen avhenger av størrelsen på de potensielle predatorene i innsjøen og hvor klart vannet er. Utfisking kan føre til at artenes habitatbruk midlertidig endres. I Songsjøen førte det til at røya kom inn på grunnområdene langs land og fortrengte auren til dypere områder. Tiltaket må imidlertid vedlikeholdes om man skal kunne oppnå varige endringer i habitatbruken. Tiltaket er derfor svært ressurskrevende.
Aure som fiskepredator ble studert ved feltundersøkelser i Femund, og ved felteksperimenter i Store Rennen og Langvatn. I Femund tar auren røye og sik, i Store Rennen tar den røye og Langvatn røye og trepigget stingsild. Auren kan begynne å ete fisk fra en lengde på ca 20 cm, og fra ca 30 cm er fisk dominerende bytte. Byttefiskene er som oftest kortere enn 15 cm. Næringsopptaket hos fiskespisende aure er så stort at 2-3 predatorer pr ha innsjøareal trolig er nok til å regulere en bestand av småvokst røye. Utsetting av flere predatorer fører til at en del ikke finner byttefisk og vokser dårlig etter utsetting. I røye- og sikbestander med variabel rekruttering vil egnete byttefisker bare være tilgjengelig i år med god rekruttering. I slike bestander vil overlevelsen hos nyklekt sik- eller røyeyngel ofte være omvendt proporsjonal med tettheten av voksen fisk av samme art. Hvis vi beskatter voksenbestanden av bytteartene riktig, kan vi sikre god næringstilgang for den fiskespisende auren.
Aure er ikke i stand til å beskatte tette bestander av mort. Dette ble undersøkt i to små, humusholdige innsjøer med dårlig siktedyp der potensielt fiskespisende, stor aure ble utsatt. Årsaken til at auren ikke greide å beskatte morten var at morten skjulte seg i vegetasjonen på grunt vann og i mørke, dype vannmasser, der auren ikke fikk tak i den. Etter ca 2 måneder begynte auren å forsvinne, og morten gjenopptok sitt vanlige atferdsmønster med beiting i de frie vannmassene. Gjørs kan være bedre egnet til å redusere mortebestander. I det eutrofe Tunevannet i Østfold, ble det satt ut 20 gjørs i perioden 1993-1995. Det er imidlertid for tidlig å stadfeste i hvilken grad gjørsen kan regulere bestanden av mort i Tunevannet.
Ifølge gjeldende teori for næringsopptak hos planktonspisende fisk, er den minste størrelsen av næringsdyr en fisk kan fange bestemt av avstanden mellom gjellegitterstavene som siler næringspartiklene fra vannet. Våre undersøkelser tyder på at dette ikke er riktig. Selv om avstanden mellom gjellestavene varierte mellom ulike fiskearter og mellom ulike størrelser av fisk innen hver art, spiste de alle like små individer av zooplanktonet. Det foreslås derfor at andre mekanismer kan være av større betydning for fiskens opptak av små byttedyr enn avstanden mellom stavene i gjellegitteret.
Sterk beskatning av mellomstor fisk i Songsjøen førte til at det ble mer storvokst aure på grunn av økt overlevelse hos den store fisken. Beskatningen førte imidlertid ikke til redusert bestandstetthet eller økt veksthastighet. Hos røye derimot, førte beskatningen til redusert bestandstetthet og økt vekst.
Det ble foretatt undersøkelser av aurens næringsdyr i fem reguleringsmagasiner i Oppland: Storevatnet, Aursjøen, Tesse, Vinsteren og Vinstervatna (Øyvatnet). Fåbørstemark og fjærmygglarver var de vanligste bunndyrgruppene. Begge gruppene omfatter hardføre arter som overlever over laveste regulerte vannstand. Den største tettheten av fjærmygg ble funnet i Storevatnet med 1300 individer pr. m2 (30 m dyp), mens den største tettheten av fåbørstemark ble funnet i Aursjøen med 250 individer pr. m2 (19 m dyp). Muslinger ble ikke registrert over laveste regulerte vannstand i noen av innsjøene. Størst tetthet av muslinger ble funnet på 20 m dyp i Tesse med 690 individer pr. m2. Blant zooplanktonet var vannloppene mer tallrike enn hoppekrepsartene. Den største tettheten av vannlopper ble registrert i Aursjøen med 6876 individer pr. m3, med dominans av Bosmina longispina (5180 individer pr. m3). Tettheten av hoppekreps var størst i Vinstervatna med 3540 individer pr. m3. Av disse utgjorde Cyclops scutifer 2590 individer pr. M3. I Tesse dominerte de samme artene dyreplanktonsamfunnet, som for 100 år siden.
Bruk av ulike habitater hos stedegen og fremmed aure ble undersøkt i fire reguleringsmagasiner. Det ble funnet stor variasjon i aurens habitatbruk mellom magasinene, og mellom aure av stedegen og fremmed stamme i samme magasin. Pelagisk aure var mest vanlig i magasiner med høy tetthet av vannlopper (Daphnia spp. og Bythotrephes longimanus). I magasiner med store bentiske krepsdyr som skjoldkreps og lav forekomst av vannlopper brukte auren de frie vannmassene lite. I magasinet med størst tetthet av vannlopper utnyttet den stedegne auren pelagialsonen mye mer enn det utsatt fisk av fremmede stammer (Tunhovdfjord- og Bjornesfjord-aure) gjorde. Disse to stammene kommer fra innsjøer med lite pelagisk aure.
Avkastningen av aure i det høytliggende reguleringsmagasinet, Tesse, ble undersøkt gjennom 14 år (1979-1992), og analysert i forhold til varierende antall utsatt aure. Avkastningen varierte mellom 850 og 3 500 kg (0,6-2,5 kg/hektar). Over 80 % av fangstutbyttet ble tatt med 35 mm settegarn mens det resterende ble tatt på oter. En økning fra 10 000 til 25 000 ensomrig settefisk økte ikke fangstutbyttet, fordi økningen i antall førte til redusert vekst og derved redusert fiskestørrelse. På den annen side førte reduksjon av utsettingene til en klar økning i fangst pr. garnnatt og total avkastning. Resultatene tyder på at fiskens vekst er tetthetsavhengig. Andelen stedegen fisk avtok med økning i utsettingene. Dette indikerer at utsettingene hadde negativ effekt på bestandens naturlige rekruttering.
Avkastning og vekst hos stedegen og utsatt aure av fremmed stamme ble undersøkt i et høyfjellsmagasin(A ursjøen)g jennom en 13-års periode (1981-93). Utsatt aure utgjorde ca 3/4 av fisken i høstbar størrelse, og den årlige avkastningen fra garnfiske har variert mellom 0,93-2,43 kg pr. hektar. Det var kun små forskjeller i tilveksten hos utsatt og naturlig rekruttert aure, noe som tyder på at den fremmede fisken var godt tilpasset de lokale miljøforholdene. Det var store, årlige variasjoner i fiskens tilvekst.
Vanntemperaturen synes å kunne forklare en stor del av denne variasjonen, idet antall dager med vanntemperatur over 10 °C forklarte 61 % av årsvariasjonen i lengdevekst. Det var også positiv sammenheng mellom årlig fangst pr. garnnatt og antall dager med vanntemperatur over 10 °C. Vanntemperaturen i Aursjøen har vært relativt lav de siste årene, og derfor har både tilvekst og fangstutbytte vært under gjennomsnittet for perioden. Skjoldkrepsbestandenh ar blitt kraftig redusert i samme periode. Dette har trolig også virket negativt på aurens tilvekst. Utsetting av to-somrig aure av fremmed stamme i et reguleringsmagasin med innførte bestander av sik og ørekyte ga dårlig effekt. Gode vekstforhold i anlegget gjorde at oppdrettsfisken ved utsetting var større enn stedegen auren på samme alder. Etter utsetting fikk imidlertid oppdrettsfisken lavere veksthastighet enn den stedegnef isken. I tillegg var overlevelsend årligere, og bare en liten andel av settefisken oppnådde høstbar størrelse. Generelt var vekstforholdene for aure i magasinet dårlige. Dette skyldes trolig både redusert næringstilgang som følge av reguleringen, og innførselen av sik og ørekyte med nedbeiting av planktonsamfunnet og desimering av skjoldkrepsbestanden som følge. | en_US |
