Restaurering av myr. Overvåking av tiltak i 2021

Abstract

Kyrkjeeide, M.O., Lunde, L.M.F., Lyngstad, A. & Molværsmyr, S. 2021. Restaurering av myr. Overvåking av tiltak i 2021. NINA Rapport 2051. Norsk institutt for naturforskning Myr er et økosystem med stort biologisk mangfold som produserer viktige økosystemtjenester, som karbonlager og vannrensing. Myr i Norge har vært utsatt for sterkt press i form av grøfting og andre tekniske inngrep, på grunn av for eksempel skogreising, oppdyrking og utbygging, som fører til nedbrytning av karbonlageret. Økologisk restaurering er nødvendig for å heve grunnvannet og stanse nedbrytingen. Miljødirektoratet startet i 2015 arbeidet med å restaurere myrer som et ledd i å redusere klimagassutslipp. For å følge med på om restaureringstiltakene gir ønsket effekt, er det nødvendig å overvåke myrene. Det ble derfor utarbeidet opplegg for systematisk overvåking. Det er to mål med dette prosjektet: 1) Å etablere overvåking på myr i Regnåsen og Hisåsen naturreservat, Innlandet, som skal restaureres høsten 2021; og 2) gjennomføre første gjentak av overvåking på to restaurerte lokaliteter. Disse to myrene ligger i Midtfjellmosen naturreservat, Viken, og Hildremsvannet naturreservat, Trøndelag. Metodikken er utviklet for å gi data på tre nivåer: makroskala (drone-fotografering), mesoskala (vegetasjonsanalyser langs transekt) og mikroskala (artssammensetning langs artslinjer på transektene). Dronebilder ble tatt over alle utlagte transekt. Informasjon om vegetasjonen ble samlet for hver 0,5 meter langs transektene, mens arter ble registrert ved såkalt pinpoint-analyse i segmenter på 2,5 meter for hver tiende meter langs transektene. Metodikken som anvendes ved overvåking av restaurert myr i Norge er i hovedsak praktisk og anvendbar, men mangel på uavhengige kontroll-transekter er en utfordring med tanke på å skille effekten av restaurering fra andre effekter. Det kan likevel trekkes noen konklusjoner om virkningen av tiltakene på økologisk tilstand. Vannstanden ser ut til å ha økt på begge myrene i Hildremsvannet, samt på massivet med platåhøgmyr i Midtfjellmosen. For flatmyrmassivet i Midtfjellmosen ser det derimot ikke ut til å ha lyktes å få opp vannstanden. Vi ser effekter på vegetasjonen på platåhøgmyra på Midtfjellmosen, med økt forekomst av mykmatte-arter som kvitmyrak, men for Hildremsvannet er det for tidlig å si noe om effekten. Vi må forvente fortsatte endringer i vegetasjonen i lang tid framover. De restaurerte myrene er intakte som myrmassivtyper, og det betyr at restaureringen gir en gradvis bedring av tilstanden for myrene. Myrtypene i overvåkingsprogrammet gjenspeiler godt hvilke myrtyper som har blitt prioritert for myrrestaurering i Norge så langt, og høgmyr er best representert. I første omgang anbefaler vi å øke antallet lokaliteter innenfor de myrtypene og regionene som allerede er inkludert i overvåkingsprogrammet. Det vil øke muligheten for å kunne anvende statistiske analyser på datasettet, noe som er viktig for å kunne trekke sikre konklusjoner. I andre omgang anbefaler vi å utvide programmet til å omfatte bakkemyr og terrengdekkende myr, og å få inn flere lokaliteter i osea-niske strøk og kanskje også i høyereliggende strøk.

Kyrkjeeide, M.O., Lunde, L.M.F., Lyngstad, A. & Molværsmyr, S. 2021. Mire restoration. Monitoring of restoration measures in 2021. NINA Rapport 2051. Norwegian Institute for Nature Research. Mires are peat forming habitats that deliver important ecosystem services such as carbon storage and water regulations. In Norway, mires have historically been degraded and ditched for agricultural and forestry purposes for decades. Degraded mires are carbon emitters, but ecological restoration can restore the water table and re-establish ecosystem services. In 2015, the Norwegian Environment Agency, started restoring mires in protected areas in Norway by plugging ditches. To evaluate the outcome of the restoration, a monitoring scheme was suggested and established. In this project, the aim is to establish monitoring before restoration of a new site in Regnåsen and Hisåsen nature reserve, Innlandet county, and to re-analyse two sites that have been re-stored. The two sites are located in Midtfjellmosen nature reserve, Viken county, and Hildremsvannet nature reserve, Trøndelag county. The methodology was developed to collect data at three levels: macro scale (drone photography), meso scale (vegetation analyses along transects) and micro scale (species composition along transects). All transects were photographed from air by drone. Along the transects, the dominating vegetation and structure was collected every 0.5 meters, while data on species was collected using a pinpoint method with 10 cm intervals along 2.5 m segments of the transects. We consider the monitoring methodology practical and useful, but a lack of independent control transects makes it challenging to separate the effects of restoration from the impact of other factors. However, some conclusions regarding ecological condition can still be made. The water table seems to have risen on both sites at Hildremsvannet, and on the plateau raised bog mire massif at Midtfjellmosen. Regarding the flat fen mire massif at Midtfjellmosen, the water table does not seem to have been successfully restored. We see vegetational effects on the plateau raised bog at Midtfjellmosen, with an increase among carpet species like Rhynchospora alba. For Hildremsvannet it is too early to conclude. We expect continued vegetational change for a considerable amount of time. The restored mires are intact as mire massif types, which means that the restoration will result in a gradual improvement of the ecological condition of the mires. The mire types represented in the monitoring program reflect the mire types prioritised for restoration in Norway so far, and raised bog is best covered. We recommend increasing the number of localities for the mire types and regions already included in the program. This will increase the possibility for analysing the data statistically, which is crucial in order to reach conclusions with some certainty. Further, we also recommend inclusion of sloping fen and blanket bog localities, more oceanic sites, and perhaps also more elevated, upland sites.