| dc.description.abstract | Krange, O., Figari, H., Gundersen, V., Bendiksen, E., Venter, Z. 2021. Bruk og vern i Østmarka. NINA Rapport 2016. Norsk institutt for naturforskning.
Rapporten er en del av kunnskapsgrunnlaget som skal ligge til grunn for Statsforvalteren i Oslo og Viken sitt arbeid med en ny verneplan for Østmarka. Utredningsområdet, som utgjør 80 km2, strekker seg fra Lutvann i nord til Bindingsvannet i sør og inkluderer Østmarka naturreservat i øst. Oppdraget har bestått i å identifisere fysiske inngrep og beskrive nåværende bruk av områ-det, samt vurdere hvilke konsekvenser en nasjonalparketablering kan få for den fremtidige bruken. For å kartlegge den nåværende bruken kvantitativt, har vi brukt data fra ferdselstellere og applikasjonen Strava. Kombinasjonen av de to metodene har vist seg å være en fruktbar måte å beskrive hovedmønsteret i den samlede ferdselen. Dataene fra Østmarka viser at brukerintensiteten er svært høy i randsonene mot boligområdene i Oslo. Dette er aller tydeligst i områdene mellom byen og vannene Nøklevann, Ulsrudvannet og Lutvann. Brukerintensiteten avtar i sør, og er spesielt lav i den sør-østre delen av utredningsområdet. Vi har estimert at antall besøk i utredningsområdet er om lag 1,2 millioner i løpet av et år, og at hele 25% av denne ferdselen foregår i områdene ved innfallsporten Rustadsaga og Nøklevann. Det er et svært tett sti- og løypenett i randsonen mot byen. Selv om det er noen tydelige innfallsporter, som Ulsrudvann, Rustadsaga, og Grønmo, viser de kvantitative karleggingene at det innenfor den samme geografiske strekningen er mer enn 50 mindre innfallsporter som turfolket bruker. Videre ser vi at intensiteten i bruken strekker seg ganske langt inn i marka. Vi antar at dette skyldes at tilstrømningen av brukere lenger inn kommer fra en rekke forskjellige innfallsporter, og at mange brukere går ganske lange turer. For å få et mer nyansert bilde av mangfoldet av aktiviteter og brukergrupper, samt trender i bruken av Østmarka, har vi foretatt kvalitative intervjuer med et utvalg representanter for offentlige myndigheter og interesseorganisasjoner. Samlet pekte informantene på at befolkningens bruk av marka er i sterk vekst, og at måten Østmarka brukes på har endret seg og blitt mer heterogen i løpet av de siste årene. Nye brukergrupper og aktiviteter har kommet til. Ny teknologi og nytt utstyr har ført til et mer sammensatt aktivitetsmønster. Informantene hadde til gjengjeld ulike beskrivelser av forholdet mellom brukergrupper i marka. Mens noen fremstilte det som konfliktfylt, fremstilte andre det som preget av gjensidig respekt og hensyn. De forskjellige beskrivelsene så ut til å henge sammen med ulike syn på et styrket vern i Østmarka. På bakgrunn av de ulike oppfatningene som kom til uttrykk, har vi skissert to idealtypiske modeller for forståelse av forholdet mellom brukergrupper, og mellom bruk og vern. Vi har valgt å kalle dem harmoni- og konfliktmodellen. Vi tror effekten av en nasjonalparketablering på den fremtidige bruken særlig vil avhenge av 1) fremtidige trender i friluftslivet, og 2) hvilken av de to overnevnte modellene som blir førende for implementeringen av et styrket vern. Disse to dimensjonene danner utgangspunktet for konstruksjonen av fire tentative scenarier for den fremtidige bruken i Østmarka, gitt at det etableres en nasjonalpark eller vernet av naturen styrkes på andre måter – for eksempel gjennom et differensiert vern. Det er per i dag mange tilbud og attraksjoner innenfor eller i tilknytning til området som utredes med tanke på nasjonalpark. Det er seks serveringssteder, flere tilrettelagte bade- og bålplasser, mange utsiktspunkter, samt merkete stier og løyper. Flere av traseene går gjennom natur med spesielle opplevelseskvaliteter. Videre kommer kulturminner, sportskapell og selvbetjente turist-foreningshytter. Bruken av disse bør til enhver tid veies opp mot hensynet til de naturverdier som blir berørt.
Utover det som er relatert til skogsdrift eller myrgrøfting, kan det synes begrenset hva som er mulig å få til av restaurering/tilbakeføring av inngrep. De aller fleste veiene som ikke brøytes til nytteformål, inngår i hovedløypenettet om vinteren, og mange er turveier om sommeren. Mest aktuelt ville det kanskje være å foreta en viss nedgradering av veistandarden på aktuelle strekninger, samt å fjerne noen få av dem. Med hensyn til de store innsjøreguleringene, er de fleste oppdemmingene knyttet til enten drikkevannsforsyning, eller til tidligere tømmerfløting som gir dem kulturminneverdi i dag. | en_US |
