Bevaringsutsetting av truede arter. Utkast til nasjonale retningslinjer

Abstract

Tingstad, L. & Endrestøl, A. 2021. Bevaringsutsetting av truede arter. Utkast til nasjonale retningslinjer. NINA Rapport 1993. Norsk institutt for naturforskning. Naturen er under et enormt press, og til tross for stor innsats fortsetter tapet av biologisk mangfold. Når arter forsvinner kan det føre til destabilisering av økosystemer, og en arts bortgang kan ha store ringvirkninger. I Norge står 2355 arter på Rødlista over truete arter. Mange av disse artene trenger aktive forvaltningstiltak for å øke sannsynligheten for langsiktig overlevelse i Norge. Det finnes en rekke tiltak for bevaring og forvaltning, alt fra habitatforbedrende tiltak og skjøtsel til overvåking, begrensning av negative påvirkningsfaktorer, fredninger og tiltak for å begrense fremmede arter. Slike tiltak kan være hensiktsmessige for mange arter, men er ikke alltid tilstrekkelig for de mest truede artene. Målrettet innsamling, oppformering og utsetting (heretter «bevaringsutsetting») kan være relevante og gode forvaltnings- og bevaringstiltak for truede arter, gjerne som et tillegg til andre typer tiltak som restaurering. Bevaringsutsetting defineres som en tilsiktet utsetting/flytting av en art fra en lokalitet til en annen som bevaringsfremmende tiltak, der det er avgjørende at intensjonen er å fremme bevaring av arten, dens økosystem og/eller funksjon. IUCN har publisert internasjo-nale retningslinjer for bevaringsutsetting, men det er behov for nasjonale retningslinjer tilpasset norske forhold og som inkluderer råd omkring praktisk gjennomførelse og oppfølging. Denne rapporten er et kunnskapsgrunnlag for, og et utkast til, nasjonale retningslinjer for bevaringsutsetting av truede arter i Norge. Gjennom innledende kapitler presenteres vurderinger som vil være avgjørende for når og for hvilke arter bevaringsutsetting kan være et hensiktsmessig tiltak. Slike vurderinger krever en grundig og kritisk gjennomgang av tilgjengelig kunnskap om arten, vurdering av risiko og plan for langsiktig overvåking og oppfølging i etterkant av tiltak. Dersom artens status, biologi, økologi og lokaliteter ligger til rette, gir denne rapporten videre veiledning i praktisk gjennomføring av ulike former for bevaringsutsetting. Det er mange hensyn å ta, og man bør følge alle trinn i det skisserte utsettingsprogrammet for at tiltak med størst mulig sannsynlighet skal bli vellykket. Bevaringsutsetting er ofte effektive tiltak dersom de lykkes, men det er samtidig knyttet stor risiko til prosjektene (blant annet økologisk, økonomisk og genetisk). I verste fall kan dårlig planlegging og mangelfulle risikovurderinger få store uheldige økologiske konsekvenser, og man risikerer å kaste bort verdifulle ressurser. Denne rapporten inkluderer egne kapitler om bevaringsutsetting av karplanter, insekter, lav, moser og sopp med de viktigste tilpasningene av utsettingsprogrammet for disse gruppene, gjerne forklart gjennom eksempler fra prosjekter i Norge. Ved bevaringsutsetting vil man alltid ha mange faktorer som er arts- eller eventuelt gruppespesifikke, og det vil være særskilte tilpasninger til hvert enkelt prosjekt eller art som denne rapporten ikke kan ta høyde for. Denne rapporten bør ikke leses som en direkte oppfordring til gjennomføring av utsetting av truede arter. Rapporten skal bidra til å strukturere vurdering, planlegging og gjennomføring av prosjekter, og gi råd til hvert enkelt trinn i prosessen. Med stadig økende press på naturen og et økende antall truede arter, kan bevaringsutsettinger bli viktigere bevaringstiltak i tiden som kommer. 10 oppsummerende anbefalinger fra rapporten. Vi anbefaler at: 1) denne rapporten leses som et kunnskapsgrunnlag og et utkast til nasjonale retningslinjer som tas videre og tilpasses et format som gjeldende retningslinjer for bevaringsutsetting. 2) flere gruppe- eller artsspesifikke retningslinjer og eventuelle tilhørende utsettingsprogrammer utarbeides av relevant faglig ekspertise for å sikre faglig forankring og høy faglig kvalitet. 3) hensikt og mål for utsettingen beskrives nøye. Suksesskriterier bør fremgå tydelig for senere evaluering av prosjektet. Prosjektets hensikt bør være å øke sannsynligheten for artens overlevelse i Norge på lang sikt. Mål vil variere. 4) relevante lover og forskrifter må undersøkes i hvert enkelt tilfelle og privat eiendomsrett respekteres. Vær oppmerksom på at enkelte truede arter krever beskyttelse fra eventuell miljøkriminalitet. 5) at man i dokumentasjonen av prosjekter beskriver kunnskapsgrunnlaget for arten og de forvaltningsmessige argumenter som ligger til grunn for valg av bevaringsutsetting som tiltak. Et godt kunnskapsgrunnlag er avgjørende for at bevaringsutsetting skal kunne gjennomføres på en forsvarlig måte. 6) det stilles klare krav om en prosjektplan som følger trinnene i utsettingsprogrammet som beskrevet i kapittel 4. 7) det alltid planlegges overvåking av utsatte individer og miljøet de settes ut i, og eventuell skjøtsel. Overvåking bør som minimum foregå inntil a) populasjon er stabil, b) populasjonen ser ut til å vokse, eller c) man kan dokumentere at utsetting har vært mislykket. Korteste anbefalte prosjektperiode er på 5 år. 8) både utsettingsprosjektet og overvåkingen (og eventuell skjøtsel) i etterkant skal dokumenteres og evalueres, jf. punkt 3. Evaluering skjer opp mot de tidligere nedsatte mål og suksesskriterier for prosjektet. Prosjektets resultat skal sluttrapporteres. 9) prosjektet har en kommunikasjonsplan, da mange saker med bevaringsutsetting vekker stor oppmerksomhet hos allmenheten. Dette kan omfatte informasjon på selve utsettingslokaliteten i tillegg til informasjon om prosjektet i egnede kanaler. 10) det opprettes en felles database for prosjekter som innbefatter bevaringsutsettinger i norsk natur. Dette vil tjene både forvaltning, forskning og undervisning.

Tingstad, L. & Endrestøl, A. 2021. Conservation translocations of threatened species. A draft of national guidelines. NINA Report 1993. Norwegian Institute for Nature Research. Degradation of nature and species loss is one the greatest challenges in our times. Despite worldwide conservation efforts, loss of biodiversity continues. In Norway alone, 2355 species are considered threatened on the Norwegian Red List of Species 2015. Many of these species are critically endangered and rely on conservation actions to increase their probability of survival. Various conservation actions are being conducted, like habitat restoration and management, protection, and monitoring and removal of alien species, but for some species, the traditional conservation actions are not enough. For these species, one might consider “conservation translocations” to improve their situation. Here, conservation translocation refers to the deliberate movement of organisms from one site for release in another, where the intention is to yield a measurable conservation benefit at the levels of population, species, or ecosystem (and not only provide a benefit to translocated individuals). Conservation translocations may consist of several conservation actions, like reinforcement and reintroduction within a species’ indigenous range, and conservation introductions, assisted colonization and ecological replacements outside indigenous range. Translocations are effective conservation tools, but its use, either on its own or in a conjunction with other conservation solutions, needs justification. It is of uttermost importance to balance conservation benefits against the costs and risks of both the translocation and alternative conservation actions. Risks are multiple, affecting not only the focal species, but the species community and the whole ecosystem in both source and destination areas. Any proposed translocation should therefore have a proper risk assessment and be planned carefully. Where risk is high and/or uncertainty remains about risks and their impacts, a translocation should not proceed. This report is a first draft of national guidelines for conservation translocations of threatened species in Norway. The guidelines are designed to be applicable to all conservation translocations and all organism groups, as the first chapters present basic principles of conservation translocations. Detailed planning is crucial for success, and we present a “step-by-step” approach for the planning and implementation of translocations, and what is needed before and not the least after the translocation period, e.g., habitat management and monitoring to document and evaluate the outcome. The report describes ecological and biological aspects, as well as societal and legal aspects, and includes specific chapters on conservation translocations of insects, vascular plants, lichens, bryophytes and fungi. Many details in a translocation project will have to be spe-cifically designed for the focal species, or at least the specific organism group, and the guidelines presented here will have to be more general and might need adjustments for each project. This report should not be read as an advocacy document for translocations as such, but as a guide to the process of evaluating whether and when translocations are the preferred conservation actions, and if they are, how to increase the likelihood of successful outcomes, and reduce the likelihood of problems and conflict. 10 recommendations based on the report. We recommend that : 1) this report is seen as a knowledge base and a first draft for national guidelines. Further adaptations and adjustments will be needed. 2) specific guidelines are developed both at the level of organism groups and for single species. This work should be carried out by relevant expertise to ensure professionality and quality. 3) the intention behind the project is well explained and clear project goals are set. Criteria for success should be specified so that proper evaluation can be done. The intention behind a conservation translocation should always be to secure the long-term survival of the species, while the concrete goals will vary with each project. 4) laws and regulations must be followed, and private property respected. Among threat-ened species, there might also be cases where the species needs protection from environmental crimes. 5) one accounts for why conservation translocations is the preferred conservation action for the species in question. A solid knowledge base is crucial in order for translocation projects to succeed. 6) each project should have a detailed project plan following the project program outlined in chapter 4. 7) all projects should do monitoring of translocated individuals and their habitat, and if needed, a plan for management. Monitoring should be carried out at least until a) the population is stable, b) the population is growing or c) the translocation is concluded to be unsuccessful. Shortest recommended project period is 5 years. 8) both translocation and monitoring should be documented and evaluated. Evaluation should be linked to the project goals defined at the beginning of the project. There should be a written report. 9) all projects should have a communication plan. Conservation translocations could arise awareness among the public. One can inform people about conservation projects both on site and in other media. 10) a common database is created for all projects involved with conservation translocations in Norway. This will serve both research, education and managers.