Show simple item record

dc.contributor.editorJonsson, Bror
dc.contributor.editorYoccoz, Nigel Gilles
dc.date.accessioned2021-02-02T14:01:15Z
dc.date.available2021-02-02T14:01:15Z
dc.date.issued2005
dc.identifier.isbn82-426-1615-9
dc.identifier.issn0804-421X
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2725861
dc.description.abstractJonsson, B. & Yoccoz, N. G. (eds.). 2005. Økosystemdynamikk: menneskelig påvirkning på biologisk mangfold. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005. - NINA Temahefte 33. 89 pp. NINAs strategiske program om menneskelig påvirkning av økosystemer har fokusert på introduksjoner av nye arter, treslagsskifte og bruksendringer i skog, habitat fragmentering, høsting og beiting. Forskningen har også gått inn på effekter av forurensning og klimaendringer og hvordan påvirkninger kan få ringvirkninger i systemene. Undersøkelsene har vært gjort i skogen, på fjellet og i ferskvann. Kystbjørkeskogene har begrenset utbredelse, og Norge er blant de nasjonene som har ansvaret for forvaltning av dem. Mange steder i Nord-Norge har det i disse skogene skjedd et skifte i treslag fra bjørk til planting av gran. Effektene av granplantingen på andre organismer som lever i skogen, avhenger av deres evne til å ta i bruk det nye habitatet, og/eller evnen til å trekke til områder der de kan trives bedre. På landskapsnivå avhenger betydningen av treslagsskiftet av hvilken skogstype det er som beplantes. Rike lauvskoger skiller seg både fra fattige lauvskoger og granplantasjer ved større forekomst av fugler, snegler og meitemark. Fattige lauvskoger har lav artsrikdom, og skiller seg ikke nevneverdig ut fra granplantasjene når det gjelder forekomsten av fugler, snegler og meitemark. De rike lauvskogene har begrenset utbredelse, og er sterk utsatt for arealbruksendringer. På Vestlandet har kystlandskapet mange steder blitt endret i senere år ved at man har plantet bartrær til erstatning for lauvskogen. Sitkagran (Picea sitchensis) er en av de nye treslagene som man har forsøkt. Sitkagrana er plantet i tette bestander med skyggedekt skogbunn. Strølaget er tykt, nesten uten undervegetasjon. Plantinger med norsk gran (P. abies) er mindre tette slik at skogbunnen blir lysere, og det blir noe mer undervegetasjon av moser og karplanter. Bjørkeskog har imidlertid en enda bedre utviklet undervegetasjon med moser og en variert sammensetning av urter. Som følge av endrede lys- og jordbunnsforhold, endres også faunaen av jordbunnsdyr og sopp. Virkningen av treslagskiftet er imidlertid begrenset, fordi det fortsatt er store arealer som ikke er berørt. Nye treslag som man innfører, kan spre seg slik plantet lerk (Larix decidua) er et eksempel på. Før man innfører en ny art, bør man vurdere dens spredningsevne. Over tid kan det hos arten skje en genetisk tilpasning til de nye miljøforholdene. Så selv om den innførte arter bare plantes lokalt, kan den over tid få vid spredning. Når spredningen har skutt fart, er det i seneste laget å sette inn oppryddingstiltak. En stor del av Norge består av fjell, og store områder beites av rein og sau. For samisk kultur spiller tamreindriften en nøkkelrolle. Høye reinantall med meldinger om overbeiting og store rovdyrskader de siste årene, har imidlertid satt næringen i et negativt lys. Steder med sparsom vegetasjon er mest utsatt for overbeiting og endring av den lokale artssammensetningen. Høsting av rein og tilgang til gunstige vinterbeiter har konsekvenser for dynamikk, slaktevekter og produksjon av rein. I områder uten kontinentale vinterbeiter som Nordland og Troms, holdes reinantall og slakteuttak på et lavt nivå. Disse områdene har store dyr med lav produksjon, noe som sannsynligvis er en tilpasning til vanskelige vinterforhold. Resultatet er at reinantallet i disse områdene holder seg godt under naturens bæreevne. I områder med kontinentale vinterbeiter, som Finnmark og i Sør Norge, ser bestandene derimot ut til å kunne vokse utover bæreevnen. På lang sikt er derfor reindriften i disse områdene avhengig av intensiv høsting. I en del distrikter der man høster intensivt, holdes reinantallet stabilt, vektene er høye, og sårbarheten for dårlig vinterklima og rovdyr er lav. I andre distrikter, spesielt i fellesbeiteområdene i Finnmark, varierer reinantallet nesten uavhengig av høstingen. Dette resulterer i lav produksjon, lave slaktevekter, et fluktuerende reinantall, og stor sårbarhet overfor vanskelige vintrer. I disse områdene ønsker man store flokker framfor høy produksjon. Denne situasjonen opprettholdes gjennom økonomisk subsidiering av næringen. Rovdyrskadeerstatningene har en slik virkning og sementerer en ikke-bærekraftig situasjon. Sauebeiting kan utarme vegetasjon og biologisk mangfold i beiteområdene i fjellet, eller bidra til økt produktivitet og mangfold. Beiteeffekten varierer i forskelige romlige skalaer avhengig av områdets næringsstatus og beitetrykk, og påvirker vegetasjon og dyr som hare, lemen, rype, småfugl og insekter. I barskogen er klauvdyr som elg og rådyr viktig vilt. De høstes ikke bare av oss mennesker, men også av de store rovdyrene. Ulv og gaupe er to viktige predatorer som gir nye utfordringer for høstingen av hjorteviltet. Økningen av gaupe- og ulvebestandene i Skandinavia bidrar til å restaurere de opprinnelige økologiske prosessene. Rovdyr har flere effekter på byttedyrene enn bare å drepe dem. Byttedyrene kan forandre atferd og habitatbruk, og predasjonen vil forandre forholdene for mange åtseletere og nedbrytere. Predasjonen fører til at forvaltningen av hjortevilt mange steder må endres ved at høstingsnivået reduseres. Det er lite sannsynlig at økte bestander av gaupe og ulv vil føre til såkalte ”kaskadeeffekter” i økosystemet i Skandinavia, slik man har sett i Yellowstone National Park, USA. Der har svært høye ulvetettheter gitt dramatiske effekter på bestandsdynamikk og atferd hos klauvviltet. Hos oss forhindres dette ved at de politisk bestemte målene for antallet gaupe og ulv er lave. Ferskvannssystemene er i stadig endring på grunn av overgjødsling og ulike fysiske inngrep. I løpet av de siste 30 årene har Målsjøen i Sør-Trøndelag, en av Norges best undersøkte innsjøer, fått dårligere vannkvalitet. Økt tilførsel av organisk stoff har forringet oksygenforholdene på dypet og redusert fjærmyggsamfunnet. Produksjonen av røye og lake har avtatt på grunn av oksygensvinn og nedslamming av gyteområdene. Ved at røya praktisk talt har forsvunnet, har det pelagiske samfunnet for øvrig også blitt endret ved at store arter vannlopper har blitt mer vanlige. Slike endringer som berører flere ledd i næringskjeden kalles kaskadeeffekter. Vannkjemiske forhold er ikke det eneste som påvirker fiskeartene. Konkurranse innen og mellom arter så vel som utviklingshistoriske forhold, er også av betydning. Dette ble demonstrert ved innhegningsforsøk med røye og ørret i Songsjøen, Sør-Trøndelag. Røyas tilvekst avtok med økende røyetetthet. Tetthetsavhengigheten skyldes ikke at fisken spiste mindre når tettheten ble høy, men dårligere utnyttelse av næringsinnholdet i maten. I innhegningene var røyas diett lite påvirket av konkurransen fra ørret. De spiste mest små krepsdyr, om de var alene eller sammen med ørret. Små røye var mindre påvirket av økt tetthet, enn større røye. De små røyenes fortrinn fremfor de større kan skyldes at de beiter mer effektivt på små krepsdyr, og at større fisker ikke greier å slåss seg til fortrinn. Hvis formålet er å bedre tilveksten til småfallen røye, er det derfor viktig å tynne blant de små fiskene. Eksperimentene i Songsjøen tyder på at røye og ørret har utviklet forskjellig næringsvalg. Små røye fra slike bestander gjør det best på en diett av små krepsdyr, og vil hovedsakelig spise dette framfor større bunndyr, selv om ørret ikke er tilstede. Fiskeproduksjonen i en lokalitet er påvirket av rekrutteringen av ungfisk. Hos laks kan fordelingen av gytegroper være mer begrensende for avkomproduksjonen enn antallet gytegroper. Dette er vist gjennom eksperimentell testing med ulike laksetettheter i Ingdalselva, Sør-Trøndelag. Overført til andre laksevassdrag betyr dette at beskatningen bør legges opp slik at gytebestanden, når fisket er over, blir mest mulig jevnt fordelt langs hele elvestrengen. Konkurranse mellom ar ter påvirker produksjonen av laks og ørret. Når samlet tetthet er høy, kan laksungene begrense aureproduksjonen. I Ingdalselva, som er relativt stri, har laksungene konkurransemessig fortrinn over ørret på grunn av sin mer strømtilpassede kroppsform. I stilleflytende vassdrag, derimot, vil auren kunne ha konkurransefordel på grunn av høyere aggressivitet. I Ingdalselva kan utsatte laksunger øke predasjonstrykket på de virvelløse dyrene i elva. Effekten ser ut til å være størst på store steinfluelarver. Siden flere av disse er predatorer selv, kan fiskens predasjon på dem øke tettheten og mangfoldet av andre, mindre arter av vanninsekter og andre virvelløse dyr. Den økte fiskepredasjonen kan således føre til en totalt sett økt artsdiversitet av ferskvannsinsekter i vassdraget. Selv om de enkelte ferskvannslokalitetene kan bli betraktet som øyer landskapet, er det ofte kontakt mellom bestandene som lever på hver enkelt ”øy”. Det er for eksempel kontakt mellom forskjellige laksepopulasjoner gjennom fiskens feilvandring mellom elver, hvilket er viktig for bestandenes genetiske mangfold. Innerst i Sognefjorden er én stor laksebestand (i Lærdalselva) truet av parasitten Gyrodactylus salaris. Beregninger tyder imidlertid ikke på at dette har gitt et uakseptabelt tap av genetisk variasjon hos laksen i indre Sognefjord. En slik konklusjon tar imidlertid ikke hensyn til mulig tap av genetisk variasjon og tilpasninger som er spesifikke for Lærdalselva. En annen forutsetning er at parasitten ikke sprer seg til de andre elvene i Sognefjorden. Dersom det skjer, vil laksen i indre deler av Sognefjorden komme ned på et så lavt nivå at genetisk variasjon raskt vil gå tapt. Hos ørreten i Ingdalselva, er den genetiske strukturen kun i begrenset grad knyttet til vassdragets struktur. Avstand mellom bestander, og hvilken sideelv de levde i, så ut til å være viktigere strukturerende faktorer for ørretens genetiske variasjon enn to vandringshindre (fosser). Dette tyder på at ørretens atferd (stedbundethet) er like viktig som fysiske hindre i å strukturere det genetiske mangfoldet. Til sammen viser dette at en hel rekke forhold påvirker bestandsutvikling og diversitet i biologiske samfunn. Dette gjelder både økosystemenes naturgitte forutsetninger og forhold som påvirkes av oss mennesker, og som vi må ta hensyn til ved vår forvaltning av systemene.en_US
dc.language.isonoben_US
dc.publisherNorsk institutt for naturforskning (NINA)en_US
dc.subjectadaptiv forvaltningen_US
dc.subjectbiologisk mangfolden_US
dc.subjecternæringsmessige interaksjoneren_US
dc.subjectkaskadeeffekteren_US
dc.subjectmenneskelig aktiviteten_US
dc.subjectproduktiviteten_US
dc.subjectøkosystem forskningen_US
dc.subjectøkosystem forvaltningen_US
dc.titleØkosystemdynamikk: menneskelig påvirkning på biologisk mangfold. NINAs strategiske instituttprogrammer 2001-2005en_US
dc.typeBooken_US
dc.rights.holder© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelseen_US
dc.source.pagenumber89en_US


Files in this item

Thumbnail

This item appears in the following Collection(s)

  • NINA Temahefte/NINA Special Report [86]
    Heftene utarbeides etter behov og serien favner svært vidt; fra systematiske bestemmelsesnøkler til informasjon om viktige problemstillinger i samfunnet.

Show simple item record