| dc.description.abstract | Skogen, K. & Jonsson, B. (red.). 2009. Friluftsliv i endring: Felles strategisk instituttprogram mellom NINA, NIBR og NIKU 2004-2008. – NINA Temahefte 38. 31 s.
Det felles instituttprogrammet om friluftslivsforskning har fokusert på å øke forståelsen av friluftslivets betydning i dagens norske samfunn, og av hvordan sentrale kulturelle, sosiale, økonomiske og ressursmessige endringer påvirker friluftslivet. Et styrket kunnskapsgrunnlag er nødvendig for at myndigheter, frivillige organisasjoner og private aktører skal kunne legge til rette for gode aktiviteter og verne om ressursene slik at den samfunnsmessige gevinsten av friluftslivet blir størst mulig, og sørge for at opplevelsesverdiene ivaretas for alle.
I tråd med programmets fokus på friluftsliv og uteaktiviteter i nærmiljøet, spesielt i tettbygde områder, har en betydelig innsats blitt gjennomført i Grouddalen i Oslo. Denne innsatsen har vært koordinert
i et stort prosjekt med målsetning om å identifisere bybefolkningens interesser for kulturminner, holdninger til og bruk av natur- og kulturlandskap, og hindringer for slik bruk langs Alnaelva i Oslo kommune. Resultatene er relatert til den fysiske og økologiske restaurering og forvaltning av området langs elva.
Naturområder i Groruddalen er lite brukt av ungdom selv om mange av dem har positiv interesse for naturområder og historie. Det eksisterer derfor et potensial for at de skal øke sine kunnskaper om området og bruke det mer. Tilsvarende gjelder for den voksne delen av befolkningen. Alnaelva er lite kjent, og området langs elva er lite brukt. Men en positiv interesse for både natur og kulturminner legger grunnlaget for mer omfattende bruk i framtida, og peker samtidig på et betydelig informasjonsbehov.
I Groruddalen har en stor andel av befolkningen minoritetsbakgrunn. Mange av dem foretrekker rekreasjon i store grupper og i parkmessige områder som oppleves som trygge og lett tilgjengelige. De etniske minoritetene ønsker å lære mer om naturen slik at de kan føle seg bekvemme der de ferdes. I prosjektet er det utviklet en GIS-basert metode for måling av tilgjengelighet til naturområder. Denne vil bli
et viktig verktøy for arealplanlegging i Groruddalen. Det restaurerte området Hølaløkka har blitt positivt mottatt, selv om det er uklart for mange om det skal være park eller ”natur”. Området framstår i
dag som en hybrid mellom de to, og kan oppleves som en vanskjøttet park. Dette viser at det er behov for bedre informasjon om hensikten med prosjektet. Det andre prosjektet hadde som mål var å skaffe kunnskap om kritiske faktorer som motiverer for deltakelse i fysisk aktivitet/friluftsliv blant etniske minoriteter i Groruddalen. Ønsket var å kartlegge hvilke ønsker og behov mennesker med minoritetsbakgrunn har i forhold til bruk av uteområder som arena for fysisk aktivitet. Dette var et pilotprosjekt, og resultatene tyder på at mennesker med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn ønsker tilrettelegging for utendørs fysisk aktivitet i omgivelser som de oppfatter som pene og trygge. Aktivitetstilbudet bør appellere til alle aldersgrupper og begge kjønn. Aktivitetstilbud bør arrangeres i samarbeid med organisasjoner som har tillit, og det må informeres godt.
I et prosjekt som har foregått i Brumunddal stilte man spørsmål om hvilken plass bruken av nære naturområder har i folks hverdag, og om hvordan ytre rammefaktorer i nærmiljøet påvirker naturbruk og naturopplevelse i hverdagslivet. Barns bruk av nærmiljøet har endret seg dramatisk de siste 30 årene. De er ikke i samme grad fysisk aktive som tidligere, og deres tid og aktiviteter er mer organisert og styrt av voksne. Fysiske aktiviteter foregår i stor utstreking i idrettsanlegg, ofte så langt hjemmefra at det krever transport. Barna mister derfor mange uformelle møteplasser og arenaer for egenstyrt leik. De får ikke på samme måte som deres foreldre og besteforeldre, anledning til å bli fortrolige med naturen. De voksne på sin side, opplever tidspress som en barriere for egen utøvelse av friluftsliv i nærmiljøet. Ikke alle naturtyper oppleves som attraktive, selv om en bor tett innpå dem. Det som betraktes som verdifullt fra et biologisk naturvernperspektiv er ikke nødvendigvis det lokalbefolkningen opplever som tilrekkende arealer for friluftsliv.
Det siste prosjektet har vurdert forskjeller i naturbruk mellom bymark og bynær kystsone. Man har undersøkt virkemidler i friluftslivsforvaltningen slik som oppkjøp av arealer og avtaler, og sett på hvordan de bynære friluftsområdene brukes av befolkningen og på sammenhengen mellom bruk og planlegging/forvaltning. Kommunal planlegging og forvaltning etter plan- og bygningsloven fungerer bedre for å ivareta bymarker enn bynær kystsoner. Dette henger sammen med at deltakelsen og engasjementet er stort for ivaretakelse av bynære markaområder, mens engasjementet er mindre når det gjelder ivaretakelse av bynære kystarealer for allmennhetens friluftsliv. Grundig arbeid med grøntstrukturregistrering og -analyser danner et viktig beslutningsgrunnlag for å ivereta friluftslivsområder når beslutninger om arealbruk i kommunene fattes. Offentlig oppkjøp og avtaler med grunneiere, slik
som f.eks. skjærgårdsparkavtalen, er sentrale virkemidler for å ivareta verdifulle urbane friluftslivsområder som er gjenstand for utbyggingspress, slik som den bynære kystsonen er. Aktiv kommunal friluftslivsforvaltning gjennom nært samarbeid med statlige og regionale myndigheter, samt med private grunneiere og organisasjoner, er viktige suksesskriterier for aktiv ivaretakelse av viktige friluftsområder. | en_US |
