Fuglebevegelser til Norge med risiko for innføring av fugleinfluensa. Med fokus på måker og gjess

Abstract

Molværsmyr, S., Follestad, A. & Helberg, M. 2020. Fuglebevegelser til Norge med risiko for innføring av fugleinfluensa. Med fokus på måker og gjess. NINA Rapport 1935. Norsk institutt for naturforskning. I forbindelse med et fugleinfluensautbrudd i Kontinental-Europa høsten 2020 har denne rapporten blitt sammenstilt på oppdrag fra Veterinærinstituttet. Rapporten beskriver trekkbevegelser hos en rekke fuglearter som kommer til Norge fra Kontinental-Europa i perioden september til februar. Primært ligger fokuset på måker og gjess, siden det finnes store mengder data på disse artsgruppene. For å belyse dette har vi analysert både ringmerkingsdata og observasjonsdata fra hele Nord-Europa. Bevegelser til Norge i vintersesongen er relativt vanlig hos gråmåker (Larus argentatus) og svartbak (Larus marinus). Rundt 5 % av svartbakene og 0,5 % av gråmåkene som er på kysten av Sør-Norge på vinteren har vært i land sør for oss tidligere den samme vintersesongen. Det er stor variasjon i hvor mange fugler som beveger seg mellom kontinentet og Norge mellom år, og vårtrekket begynner for noen individer allerede i januar. Svartbakene kan komme fra hele over-vintringsområdet hele høsten og vinteren, mens gråmåkene som overvintrer i Nederland primært ikke kommer til Norge før vårtrekket starter i januar/februar. Flere gråmåker gjør derimot hyppige bevegelser mellom Sørlandet og Danmark hele høsten. Vi har ikke dyptgående kunnskap om arealbruk verken i Norge eller utlandet for noen av artene, noe som gjør vurdering av risiko for direkte smitteoverføring til fjørfebesetninger vanskelig. Det vil foreligge risiko for smitteoverføring til norske villfugler dersom smittede fugler klarer krysse Skagerak. For gjessene er slike trekkbevegelser på vinteren mindre kjent. Vi vet at det hos både kortnebbgås (Anser brachyrhynchus), grågås (Anser anser) og tundragås (Anser albifrons) forekommer bevegelser fra de normale overvintringsområdene i Nederland, Tyskland og Danmark til primært Jæren og Lista i løpet av vintersesongen. Vi har ikke fått tilgang til nok data i løpet av arbeidet med denne rapporten til å kunne kvantifisere hvor vanlig slike bevegelser er. Det er også for gjessene store svingninger i hvor mange som oppholder seg i Norge på vinteren, og det virker å komme flere individer til Norge i milde vintre. Av andre arter utmerker vannrikse (Rallus aquaticus) seg som en potensiell vektor for spredning av smitte til Norge, da en viss del av hekkebestanden fra Baltikum som overvintrer i Norge virker å trekke via Kontinental-Europa på høsten. Noen av disse ankommer også Norge så sent som i desember.

Molværsmyr, S., Follestad, A. & Helberg, M. 2020. Bird movements to Norway with risk of intro-ducing avian flu. Focusing on gulls and geese. NINA Report 1935. Norwegian Institute for Nature Research. In response to an outbreak of avian flu in Continental Europe in the autumn of 2020, the Norwegian Veterinary Institute requested the compilation of this report. The report describes migratory movements in a number of bird species arriving in Norway from Continental Europe in the period September to February. This report focuses primarily on gulls and geese, for whom there are large datasets available. These datasets include both ringing data and field observation data from all over Northern Europe. Among gulls, movements to Norway during the winter season are relatively common in herring gulls (Larus argentatus) and great black-backed gulls (Larus marinus). Around 5% of the great black-backed gulls and around 0.5% of the herring gulls present along the coast of southern Norway in the winter have been observed in other countries earlier the same winter season. The number of individuals arriving to Norway varies strongly between years. The spring migration for both species is to some extent initiated already in January. Great black-backed gulls from the entire wintering area might arrive in Norway throughout the autumn and winter, while the herring gulls wintering in the Netherlands rarely arrive in Norway until the spring migration starts in January and February. At the same time, several herring gulls make frequent movements between southern Norway and Denmark throughout the autumn. We do not have in-depth knowledge of the individuals land use either in Norway or abroad for any of the species, which makes assessment of the risk of direct avian flu transmission to poultry difficult. Still, as some gulls arrive in Norway from Denmark every winter, there will be a risk of transmission to Norwegian wild birds, as long as infected gulls cross the Skagerrak. Less are known about such winter movements for the geese. We know that in both pink-footed geese (Anser brachyrhynchus), greylag geese (Anser anser) and greater white-fronted geese (Anser albifrons), there are movements from the normal wintering areas in the Netherlands, Germany and Denmark to Norway, primarily Jæren and Lista, during the winter. However, during the work with this report we have not managed to gather enough individual data to assess how common such movements are. We do know that there are large fluctuations in the number of individuals that stay in Norway during the winter, and there seem to be higher wintering numbers in mild winters. Among other species, the waterrail (Rallus aquaticus) is a potential vector for the spread of avian flu from other countries to Norway. An unknown portion of the population breeding in the Baltics and wintering in Norway seems to migrate through the countries around Germany to Norway in the autumn. Some of these individuals might arrive in Norway as late as December.