Skogvern som klimatiltak. Verdifulle skogtyper for biologisk mangfold og karbonlagring
Research report
Published version
View/ Open
Date
2011Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2351]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [2411]
Abstract
Framstad, E., Stokland, J.N. & Hylen, G. 2011. Skogvern som klimatiltak. Verdifulle skogtyper for biologisk mangfold og karbonlagring – NINA Rapport 752. 38 s.
Utvalget av biologisk verdifulle skogtyper er dels basert på viktige naturtyper etter DNs Håndbok 13, på livsmiljøer i skog med høy forekomst av rødlistearter, på prioriterte skogtyper for vern, samt Artsdatabankens rødlistete skogtyper etter inndelingen i Naturtyper for Norge (NiN). Identifikasjon og forekomst av disse ulike skogtypene kan dels baseres på underliggende økologiske gradienter, spesielt for næringstilgang og fuktighet, på bioklimatiske gradienter (oseanitet), på skogtilstand (alder) og på forekomst av spesielle terrengforhold eller voksesteder (som bekkekløfter). For å gjenkjenne tilsvarende skogtyper med utgangspunkt i Landsskogtakseringens data har vi forenklet kriteriene og tilpasset disse til Landsskogtakseringens parametere som vegetasjonstype, bonitet, alder/hogstklasse, bestandstreslag, og klimasone. Enkelte spesielle naturforhold som bekkekløfter finnes også hos Landsskogtakseringen. Med disse utvalgskriteriene utgjør summen av biologisk verdifulle skogarealer 27% av det totale skogarealet, der lavproduktiv eldre løvskog alene utgjør mer enn 15% av skogarealet og øvrige skogtyper hver utgjør 2-4%. Dette utvalget av skogtyper omfatter også skogarealer med begrenset verdi for biomangfoldet. De biologisk verdifulle skogtypene (definert for Landsskogtakseringens data) har omtrent tilsvarende betydning som karbonlager og i opptak av CO2 som øvrig skog med tilsvarende produktivitet. De største karbonlagrene pr arealenhet finnes i gammel skog, spesielt gammel granskog og eldre løvskog med edelløvtrær, mens lavproduktiv eldre løvskog har lavest karbonlager pr arealenhet. Summert over arealet av hver skogtype er det imidlertid eldre løvskog, både på lavproduktiv og mer produktiv mark, samt gammel gran- og furuskog som representerer de største karbonlagrene. Årlig CO2-opptak pr arealenhet er knyttet til mer produktiv skog, som rik løv- og barskog og produktiv eldre løvskog, og lavest for lavproduktiv løvskog. Gammel gran- og furuskog og eldre kystskog har middels CO2-opptak. Summert over hele arealet for hver skogtype er det eldre boreal skog og rik løvskog som har høyest årlig CO2-opptak.