Kan vi stole på våre ettersøkshunder? en evaluering av godkjente ettersøkshunders sporingsevne på hjortevilt

Abstract

Stokke, S., Vang, S., Arnemo, J. M., Hansson, M., Roer, O., Stokkereit, A., Meisingset, E. L., Wahl, B., Slettemark, I., Johnsen, B., Bartzke. G., Rolandsen, C. M. & Solberg, E. J. 2011. Kan vi stole på våre ettersøkshunder? – En evaluering av godkjente ettersøkshunders sporingsevne på hjortevilt. - NINA Rapport 688. 50 s. Norge har lange tradisjoner for å utøve jakt og fiske, og det er fokus på at dette skal skje innen etisk forsvarlige rammer. I de siste 25 årene har spesielt hjorteviltet blitt en viktigere jaktressurs og i takt med dette har kravene til jaktutøvelse blitt skjerpet. I dag kreves det aktiv opplæring av nye jegere, samt en årlig skytetrening med innlagte tester for storviltjegere. I tillegg er hunden blitt en viktigere faktor, både for å drive fram viltet og for å finne eventuelle skadde dyr. Det stilles nå krav til at en godkjent ettersøkshund er tilgjengelig ved jakt på både elg, hjort og rådyr. Disse hundene skal ha bestått en ferskspor- og en blodsporprøve for å bli godkjent. Imidlertid foregår det ingen testing av ettersøkshundenes evne til å følge ett og samme dyr, noe som er påkrevet dersom intensjonen med kravet om ettersøkshund skal oppfylles. Det har nylig blitt vist at ettersøkshunder som sporet bjørn i liten grad evnet å følge den bjørnen de var satt til å spore. Direktoratet for naturforvaltning (DN) nedsatte derfor i 2010 en kontaktgruppe bestående av representanter fra DN, Norges Jeger- og Fiskerforbund samt Norsk Kennel Klub i den hensikt å evaluere den nåværende ordningen med opplæring og godkjenning av ettersøkshunder. Gruppas mandat var å gå gjennom gjeldende forskrift og instruks, samt å fremme forslag om nødvendige endringer basert på nyervervet kunnskap. Gruppa ønsket spesifikt å se på hvorvidt hunder som var godkjent etter ulike godkjenningsordninger fungerte etter hensikten. Norsk institutt for naturforskning (NINA) ble i den sammenheng forespurt om å gjennomføre evalueringen. For å evaluere hvorvidt en ettersøkshund evner å følge et spesifikt hjorteviltindivid, valgte vi å teste ettersøksekvipasjer (hund og fører) i forhold til GPS-merkede individer av elg og hjort. Til dette fikk vi disponere 13 GPS-radiomerkede elger som Faun Naturforvaltning administrerer i Gardermoenområdet, samt 5 GPS-radiomerkede hjorter fra Hordahjortprosjektet. Senderne ble så reprogrammert til å registrere dyrenes posisjoner hvert 5. minutt. I forkant av testene ble elgene eller hjortene oppsøkt og skremt av en person, hvorpå dyreindividets siste posisjon før skremming ble merket, og den umiddelbare fluktretningen ble registrert. Hvert av ettersøksdyrene ble observert direkte for å forsikre oss om at ingen medfølgende, umerka individer skulle kunne villede hunden. Ettersøksekvipasjen ble siden satt til å spore dyret etter en tidsforsinkelse på 2-22 timer, og fikk anledning til å holde på i en time før ettersøket ble avsluttet. I likhet med ettersøksdyrene ble sporruta til ettersøksekvipasjene registrert ved bruk av en GPS. Vi evaluerte så ekvipasjenes sporingsevne ved å sammenligne sporruta til ettersøksekvipasjen med sporruta til ettersøksdyret. NØKKELORD Norge, Akershus, Gardermoen, Hordaland, ettersøk, ettersøkshund, id-sporing, fersksporprøve, blodsporprøve, elg, hjort, GPS, GIS, radiomerking, modellering, skadeskyting KEY WORDS : Norway, Akershus, Gardermoen, Hordaland, tracking down wounded animals, dog used to track down wounded animals, idtracking, trials on fresh tracks, trials on blood-tracks, moose, red deer, GPS, GIS, radio-collaring, modelling, wounding