| dc.description.abstract | Hindar, K., Bolstad, G. H., Diserud, O. H., Dahle, S. & Tufto, J. 2020. Gendrivere i naturen: Matematiske modeller for å forstå deres effekt på målorganismer og økosystem. NINA Rapport 1841. Norsk institutt for naturforskning.
Gendriverorganismer er genmodifiserte organismer som har fått satt inn et genkompleks som kopierer seg selv. Kopieringen skjer enten ved dannelsen av kjønnsceller eller i det befruktede egget, slik at et individ som i utgangspunktet har to ulike varianter av samme arveanlegg, kun bringer videre det ene – gendriveren. Gendrivere nedarves derfor med mye høyere sannsynlighet enn en genvariant som følger lovene for mendelsk nedarving. Gendriverorganismer kan sees på som en genmodifisert organisme som har fått en så høy formeringsevne at den kan tvinge en ufordelaktig genvariant gjennom en bestand med høy effektivitet. Internasjonalt knyttes det forhåpninger til at gendrivere skal kunne brukes i bekjempelsen av malaria, siden det kan konstrueres genmodifikasjoner som utrydder – eller reduserer antallet av – de myggartene som er bærere av parasitten som forårsaker malaria. Gendrivere er også tenkt anvendt i andre sammenhenger slik som i bekjempelsen av skadeinsekter og invasive arter fra områder der de ikke hører naturlig hjemme, og det er foreslått at de kan brukes til å redde arter fra utdøelse dersom det er genetiske årsaker til bestandsnedgangen. Per i dag er det ikke satt ut gendriverorganismer i naturen, men det gjøres forsøk for å undersøke om det er mulig å gjøre dette på en måte som ikke har urimelig stor – eller også ukjent – økologisk risiko ved seg. Dette er særlig viktig siden gendriverorganismene er tenkt utsatt i naturen. Både for malariamygg og andre organismer kan bruken av gendrivere gi irreversible endringer i naturen, siden utdøing av arten som blir gjenstand for gendriving kan være et mulig utfall. Dette krever at det lages realistiske og gjennomtenkte scenarier for hva som kan skje med bruken av gendriverorganismer. Matematiske modeller for hvordan en gendriver sprer seg innen en bestand og til omkringliggende bestander, og i neste omgang hvilke konsekvenser dette har for biologiske samfunn og økosystemer, er viktige i risikovurderingene av gendriverorganismer. På bestandsnivå fins det godt kjente matematiske modeller som kan beskrive hvordan en gendriver spres gjennom bestanden. De viktigste parameterne for hvor raskt disse prosessene går er også kjent, dog med unntak av den demografiske strukturen (alders- og sosial struktur) i bestanden. Spredningsbiologi er et vanskeligere felt teoretisk, særlig i forhold til å forstå kombinasjonen mellom lokal spredning og langdistansespredning i tid og rom. Her er det viktige spørsmål som krever avklaring, for eksempel hva sannsynligheten er for at en gendriver brukt på en invasiv art kan spre seg tilbake til artens kjerneområde, og derved føre til total istedenfor lokal utryddelse av arten. De største begrensningene for matematiske modeller i dag er å kunne forutsi de økologiske konsekvensene av gendrivere i biologiske samfunn og økosystem. Matematiske modeller kan her ha sin største nytte i å lage kvalitativt informative scenarier og synliggjøre hvor kunnskapshullene er, mens selve risikovurderingene må være ekspertvurderinger der så mye kunnskap som mulig innhentes om sannsynlige interaksjoner mellom gendriverorganismen, andre arter, og deres miljø. | en_US |
