Jakt som næringsvei. Muligheter og utfordringer

Abstract

Andersen, O. & Aas, Ø. 2020. Jakt som næringsvei. Muligheter og utfordringer. NINA Rapport 1842. Norsk institutt for naturforskning. Rapporten beskriver hva jakttilbyderne mener skal til for å lykkes med en satsing på jakt og jaktopplevelser i Norge. Litteraturgjennomgangen viser at den største suksessfaktoren er erfaringen, kunnskapen og kontaktnettet etablerte aktører besitter, noe som gjør at de kan tilby produkter av god nok kvalitet, og som er lettere salgbare. Utfordringene er i dag knyttet til lite volumproduksjon, mangel på samarbeid eller felles markedsføring mot det nasjonale og internasjonale markedet. Hos jaktrettighetshaverne ligger den største suksessfaktoren i å balansere arbeidsinnsatsen med inntektene. En av hovedmotivasjonene er å utnytte infrastrukturen på eiendommen bedre. Det norske markedet oppleves som tilstrekkelig, fordi etterspørselen etter jakt er stor. Høyt kostnadsnivå er noe som trekkes frem som en utfordring. Jaktentreprenørene peker på at hovedutfordringen er å ha nok volum til at virksomheten blir tilstrekkelig lønnsom. Basert på våre funn foreslås følgende tiltak ovenfor rettighetshavere, virkemiddelapparatet og offentlige myndigheter: Rettighetshavere og jakttilbydere: • En grunn til at progresjonen med å styrke næringsaspektet innenfor salg av jakt går sakte, ligger forankret i strukturelle forhold med små eiendommer, lokale tradisjoner om å ikke kommersialisere jakt, eller grunneiers ønske om selv å utnytte viltressursene. Det er sannsynligvis her at den største utfordringen ligger i dag. • For å skape bedre muligheter for å drive jakt som næring, bør man arbeide for større, mer profesjonelle enheter. • Det bør etableres årlige, faste møteplasser for jakttilbydere som tenker jakt som næring. Disse møteplassene kan gjennomføres som nettverkssamlinger og kan med fordel arrangeres på regionalt nivå. Lovverket • Vi foreslår at det gjøres en gjennomgang av regelverk (lover og forskrifter) som er relevant for jakt og – utøvelse, for å se om det er forhold som kan virke begrensende på muligheter for å drive jakt som næring og at det arbeides med å revidere eller tilpasse bestemmelser som i dag hindrer en satsing på vilt som næringsvei. Offentlige myndigheter og virkemiddelapparatet • Det mest effektive tiltaket er trolig at myndighetene iverksetter en klarere og mer entydig politikk for å motivere jaktrettshavere til å satse på vilt som en næringsvei. Dette kan skje gjennom å tilby attraktive incentiver, gunstige og forenklede støtteordninger, for eksempel gjennom jordbruksavtalen, eller at fradragsmulighetene for investeringer knyttet til vilt som en del av en reiselivssatsing tydeliggjøres bedre. • Tilskuddsordningene er generelt lite kjent blant rettighetshaverne. Relevante ordninger bør samles på en felles nettside slik at brukerne enkelt kan få oversikt over de mulighetene som finnes. Denne informasjonen bør i særlig grad være tilgjengelig for førstelinjeinstansene i kommunene. • Det bør gjennomføres en evaluering av hvordan de ulike tilskuddsmidlene virkemiddelapparatet disponerer blir forvaltet for å gi en pekepinn på i hvilken grad virkemiddelapparatet stimulerer til en satsing på vilt og jakt som en næringsvei. Faglig veiledning/kompetanseheving • Næringsorganisasjoner må aktivt drive med faglig veiledning og formidle muligheter, vir-kemidler og støtteordninger ut til sine medlemmer. • Kommunale kontaktpersoner bør ha et felles kunnskapsgrunnlag og forståelse for å koble sammen næringsutvikling og bestandsforvaltning bedre og mer aktivt enn i dag. • Næringsorganisasjoner må arbeide målrettet for å påvirke offentlige myndigheter for at jaktrelaterte aktiviteter defineres som næring. • Det er i dag få tilbud innen praktisk yrkesutdanning eller innenfor akademiske studieretninger som dekker det kunnskapsbehovet som større eiendommer etterlyser. Bransjen selv etterlyser økt grad av profesjonalisering og dette er en viktig del av produktutviklingen og kvalitetshevingen av eksisterende produkter.

Andersen, O. & Aas, Ø. 2020. Hunting as business. Possibilities and challenges. NINA Report 1842. Norwegian Institute for Nature Research. The report describes what hunting providers believe is bottlenecks and key factors with sale of hunting experiences in Norway. The literature review shows that the greatest success factor is the experience, knowledge and contact network established actors possess, which allows them to offer products of good enough quality, and which are more easily marketable. The challenges today are related to low volume production, lack of cooperation or joint marketing towards the national and international market. Within holders of hunting rights, the greatest success factor lies in balancing work effort with income. One of the main motivations is to make better use of the infrastructure on the estate. The Norwegian market is perceived as sufficient, because the demand for hunting experiences is regarded as high, while high cost levels is highlighted as a challenge. The hunting entrepreneurs point out that the main challenge is to have enough volume to make the business sufficiently profitable. Based on our findings, we propose the following measures for holders of hunting rights, policy instruments and authorities: Holders of hunting rights and hunting providers: • One reason why the advancement of the business aspect of hunting sales is slow, is rooted in structural relationships with small properties, local traditions not to commercialize hunting, or the landowner's desire to utilize wildlife resources on his own. It is probably the biggest challenge today. • To create better opportunities for hunting as a business, one should establish larger, more professional units. • Establish annual meeting places for hunting providers who consider hunting sale as a business. These meeting places can be conducted as network gatherings and can be arranged at regional level. The legislation • We propose a review of laws and regulations relevant to hunting, to see if there are conditions that may limit opportunities for hunting as an industry and that revisions of regulations that currently hinder or restricts hunting as a buisiness. Authorities and policy instruments • The most effective measure is likely that the authorities implement a clearer policy to motivate holders of hunting rights to invest in hunting sale as a business. This can be achieved by offering attractive incentives, favorable and simplified means, for example through the agricultural agreement (jordbruksavtalen), or by better clarify the deductions for investments related to wildlife as part of tourism. • The subsidy schemes are generally little known among hunting right holders. Relevant schemes should be put together on a website so users easily can get an overview of the existing opportunities. This information should be especially available to the first-line contact persons in the municipalities. • An evaluation should be made of how the various subsidies available from different policy instruments are managed to investigate to what extent the policy instruments stimulate to hunting sale as a way of income. Professional guidance / competence enhancement • Business organizations must actively pursue professional guidance and disseminate opportunities, instruments and financial support opportunities to their members. • Municipal contacts should have a common knowledge base and understanding to link hunting as a way of business development and game management better and more actively than today. • Business organizations must work purposefully to influence authorities to accept hunting-related activities as a way of business. • There are currently few offers in practical education or in academic fields that cover the knowledge needs that larger estates are looking for. The industry itself calls for an increased degree of professionalization and this is an important part of product development and quality improvement of existing products.