Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport

Abstract

Jordhøy, P. & Hole, R. 2020. Villreinfangsten som verdensarv. Faglig tillegg til grunnlagsrapport. NINA Rapport 1621. Norsk institutt for naturforskning. Den gamle villreinfangsten i Sør-Norge ble lansert som verdensarvprosjekt i 2004, men prosessen med å søke prosjektet inn på tentativ liste over verdensarvsteder har tatt lang tid. Siden oppstart er det fulgt opp med omfattende kartlegging av fangstkulturen i sør-norske fjell, spesielt i Dovre, Rondane og Reinheimen. Denne rapporten sammenfatter og kategoriserer disse funnene. Gamle fangstgroper gir oss indikasjoner på reinens arealbruksmønster og -dynamikk over lang tid. Noe som er viktig for dagens forvaltning. Et av de største kjente fangstgropsystemer i Europa (omkring 1250 fangstgroper) ligger i grenseområdet mellom Snøhetta, Rondane og Knutshø villreinområde, på grensen mellom vinter- og sommerbeiter. Hjerkinnområdet har således vært som et slags veikryss mellom de tre villreinområdene, når flokkene har vandret mellom vinterbeitene i øst og sommerbeitene i vest. I dag er disse trekkene «døde», det vil si at det er ingen utveksling av dyr her. Fangstgroprekker forteller også noe om reinens tidligere bruk av randsoner, øyfjell og fjelltanger. Fangstgropsystemer i Dindalen i Snøhettaområdet og i Liafjellet i Reinheimen er gode eksempler, med «friske» trekk som fortsatt brukes av reinen. Fangstrusene (konvergerende ledegjerder som ofte ender opp i en fangstbås) finnes i et mangfold av utforminger, og de største kan ha fanget inn og kontrollert flere hundre dyr. Nyregistreringer og spor etter nye strukturer i kjente anlegg viser at de har vært mer komplekse enn først antatt og flere har blitt ombygd og har fått endret sin funksjon. Fangstruser er mest utbredt i Reinheimen og Rondane. Fangstrusen på Verket, Slådalen i Reinheimen, er et av verdens tydeligste og fineste massefangstanlegg for rein. Dette anlegget har nok vært svært funksjonelt og effektivt til reinsfangst, og utformingen og plasseringen i terrenget vitner om at de som bygde og driftet anlegget hadde inngående kunnskap om reinen og atferdsmønsteret til dyrene. Buestillinger (skyteskjul) har stor forekomst og utbredelse i Rondane, Dovrefjell og Reinheimen. Særlig interessant er den store tettheten og utbredelsen av slike anlegg i Romsdals-/Nordmørsfjellene. Høyt oppe i fjelltoppene ligger de gjerne, enkeltvis eller i små og større grupper, og strategisk plassert i forhold til reinens bevegelsesmønster. Buestillingene vitner om at villreinen trakk svært langt ut mot vest og de vindfulle toppene med sine fonner ga dyrene godt vern mot insekt på høgsommeren. Nylige funn forteller at disse anleggene kan være over 5000 år gamle. Nye funn av svært gamle jaktboplasser i disse traktene, som ca. 11000 år gamle leirplasser i Langfjelldalen ved Trollstigen og ved Reinsvatnet i Sunndalsfjellene, kan helt klart knyttes til jakt på rein. Kvartærgeologiske undersøkelser viser da også at disse fjellområdene ble tidlig isfrie ved slutten av siste istid. De siste 10-15 årene har varmere klima ført til rike fortidsfunn fra avsmeltende fonner i fjellet. Mengden og mangfoldet av funn knyttet til villreinfangst er stort, og spesielt Reinheimen og Dovrefjell utpeker seg med stor funnrikdom innen avgrensingen av prosjektområdet. Dateringene, fra en nylig doktorgradsavhandling, viser at alderen på jaktpilene spenner fra 500 til over 5000 år BP. Dette tyder på at jaktaktiviteten her har foregått kontinuerlig over en periode på minst 5000 år.