Faglig grunnlag for handlingsplanen for dragehode Dracocephalum ruyschiana og dragehodeglansbille Meligethes norvegicus

Abstract

Stabbetorp, O.E. & Endrestøl, A. 2011. Faglig grunnlag for handlingsplanen for dragehode Dracocephalum ruyschiana og dragehodeglansbille Meligethes norvegicus – NINA Rapport 766. 61 s. Dragehode Dracocephalum ruyschiana tilhører leppeblomstfamilien (Lamiaceae). De store leppeformede blå blomstene som sitter samlet i en akslignende blomsterstand og de smale bladene som sitter korsvis motsatt oppover stengelen gjør planten svært karakteristisk og lett synlig. Voksestedene i Norge kan grovt grupperes i to typer: Tørr, ekstensivt drevet kulturmark og brattlendt naturmark som rasmark, bergskrenter og berghyller. Til gjengjeld trives arten best på kalkrik jord, og de fleste voksestedene i Norge er knyttet til kalkførende bergarter, spesielt i Oslofeltet. Dragehode er en sørøstlig art i Norge, men finnes også spredt oppover Gudbrandsdalen, Valdres og Hallingdal. På dragehode lever en liten, svart til blåskinnende glansbille, dragehodeglansbillen Meligethes norvegicus. Denne er ca. 2,5 mm stor, og har sin flygeperiode mens dragehode fremdeles er i knopp (juni). Den legger egg i knoppene på dragehode, og larven utvikler seg i blomsten. Arten ble beskrevet ny for vitenskapen (1959) fra en serie individer samlet fra Snarøya. Den er så langt endemisk for Norge, og er kun funnet i Akershus og Buskerud på verdensbasis. Dragehodeglansbillen har derfor en mye mer snever utbredelse enn sin vertsplante, og er derfor også mer sårbar. Målsetningen med denne handlingsplanen er å bidra til å sikre langsiktig overlevelse av dragehode og dragehodeglansbille i Norge. Dragehode er på sterk tilbakegang i Europa, og Norge er i dag ett av landene med flest gjenværende forekomster av arten, noe som gjør at den bør anses som en nasjonal ansvarsart. Den er fredet i Norge på bakgrunn av Bernkonvensjonen og er rødlistet som sårbar VU på bakgrunn av reduksjon i populasjonsstørrelser og habitat. Dragehodeglansbillen er vurdert som sterkt truet EN på den norske rødlista som følge av et begrenset utbredelsesområde og forekomstareal kombinert med kraftig pågående fragmentering og få lokaliteter. Den kan også anses som norsk ansvarsart. Sannsynligvis har gjengroing vært den viktigste årsaken til reduksjon i antall dragehodepopulasjoner. Opphør av hevd (blant annet av slått og beite) fører til at trær og busker får mulighet til å etablere seg og at fjorårets vegetasjon i større grad blir liggende igjen og gradvis bygge opp et humuslag. Mange av lokalitetene i indre Oslofjord har vært uten jordbruksmessig hevd i lang tid, men det tørre sommer-klimaet og det grunne jordsmonnet er sannsynligvis en vesentlig del av årsaken til at arten fortsatt har mange populasjoner her. Andre viktige negative påvirkningsfaktorer vil være økt gjødsling gjennom intensivering av landbruksdriften, nedbygging av tørrengene i indre Oslofjord og tråkk/slitasje som følge av ferdsel i forbindelse med rekreasjon på de gjenværende lokalitetene. For dragehodeglansbillen er økologien og biologien dårlig kjent, slik at det er vanskelig å peke på påvirkningsfaktorer. Den mest opplagte er reduksjonen av vertsplantens utbredelse innenfor billens utbredelsesområde, og de negative påvirkningsfaktorene vil derfor for en stor grad være sammenfallende med vertsplantens. De viktigste tiltakene for å sikre handlingsplanens målsetning vil først og fremst være å øke kunnskapen om artene, ivareta og skjøtte viktige lokaliteter for dragehode og draghodeglansbille, samt å sørge for å tilgjengeliggjøre kunnskapen om artene til relevante aktører.