Særskilt vern av friluftsområder i Oslomarka etter markalovens §11. Kunnskapsgrunnlag, kriterier og registreringsmetode

Abstract

Etter oppdrag fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus er det utarbeidet forslag til registreringsmetodikk for særskilt vern av friluftsområder i Oslomarka etter § 11 i markaloven. Vi vil understreke at forarbeidene til markaloven gitt i Ot.prp. nr 23 (2008-2009) danner selve rammen for vårt arbeide for hva disse områdene skal inneholde av opplevelseskvalitet og for å se dette i sammenheng med tilgjengelighet og faktisk bruk. I kunnskapsgrunnlaget bruker vi ulike fagtilnærminger for å belyse dette. Vi har arbeidet under forutsetning av at metodikken skal være dokumenterbar og etterprøvbar. På bakgrunn av kunnskapsgrunnlaget mener vi det er grunnlag for å spesifisere følgende tre hovedkriterier for hva § 11 i markaloven er ment for: Opplevelseselementer, opplevelsesdimensjoner og tilgjengelighet / bruk. Opplevelseselementer beskriver innholdet i skogene/ landskapet, av temporære skogstrukturelle elementer (skogelementer) og faste landskapsmessige eller terrengbetingete elementer (landskapselementer). Opplevelsesdimensjoner beskriver hvilke overordna opplevelser man kan forvente å få ved å besøke skogsområdene. Områdene må så settes inn i en sammenheng av tilgjengelighet og bruk. Inngangsvariabel for registrering er hogstklasse V – gammelskog. Området som skal registreres kan identifiseres systematisk eller tilfeldig. Hvis man velger en tilfeldig metode basert på frivillig innmelding av områder er det viktig med en presis beskrivelse av hvilke områder man sikter til og også at man inviterer ”alle” interesserte til å melde inn områder. Vi foreslår at området som skal registreres deles inn systematisk i 10 daa ruter. Forekomst (1) eller ikke (0) av 7 skogelementer og 7 landskapselementer skal registreres i alle ruter. Dette gir en presis beskrivelse av hvordan elementene er fordelt i området. I tillegg skal 5 opplevelsesdimensjoner analyseres på områdenivå. Samlet verdi for opplevelseskvalitet beregnes på basis av gjennomsnittverdi for alle ruter for skogelement og landskapselement, og ved å summere poeng fra en skala fra 1 til 3 for opplevelsesdimensjonene. Skogelement, landskapselement og opplevelsesdimensjoner teller likt, 1/3 hver. Vurdering av områdets tilgjengelighet og bruk gjøres på basis av et sett foreslåtte indikatorer. Metoden verdivurderer verken god tilgjengelighet eller dårlig tilgjenglighet. Det ene utelukker ikke det andre i en videre verneprosess, men vi vil understreke at dette er friluftsområder der bruk og opplevelse skal stå sentralt. Derved bør en også vurdere forsiktig tilrettelegging i form av for eksempel enkle stier, siden vi vet at folk flest verdsetter dette. Etter at vernet er gjennomført bør det utarbeides forvaltningsplaner som spesifiserer behov for skjøtsel og tilrettelegging. For at ikke områdene skal endre karakter i vesentlig grad foreslår vi at områdene på generell basis settes av til fri utvikling. Med en slik strategi vil det likevel være behov for skjøtsel av kulturbetingede naturtyper i området, og også skjøtsel av skog langs viktige ferdselsårer. Tilrettelegging bør på generell basis være enkel. Dette står ikke i motsetning til at områdene kan utvikle skjøtsel, tilrettelegging og markedsføring etter at vernet er gjennomført.