| dc.description.abstract | Andersen, R., Linnel, J. & Aanes, R. 1995. Rådyret i kulturlandskapet. Sluttrapport. NINA Fagrapport 10: 1-80.
Fra 1990 til 1994 studerte vi en raskt voksende bestand av rådyr på øya Storfosna (10.5 km2) i S-Trøndelag. I løpet av denne perioden vokste bestanden innenfor det intensivt brukte studieområde (8 km2) fra 81 dyr våren 1991 til 325 dyr høsten 1993, for så å gå ned til 2 76 dyr våren 1994. Området er et typisk kulturlandskap, med 35% åkerland, 19 % eng, mens 33% er lynghei og 12% skog. Studiet baserte seg på oppfølging av radiomerkede dyr, fanget som voksne om vinteren eller som nyfødte kalver,
Bortsett fra katter finnes ingen predatorer på Storfosna. I 1992-93 gjennomførte vi et studie av overlevelsen til rådyrkalver på øya Jøa (50 km2) i N-Trøndelag. Tettheten av rådyr var lav (ca 5 dyr pr km2), men området hadde en kraftig bestand av skabbfri rødrev.
På Storfosna hadde rådyrbestanden fra 1991 til 1992 en vekstrate på A = 1.9, den raske veksten avtok med økende tetthet, men for hele perioden 1991-94 has en eksponentiell vekst på r = 0.41, som gir en doblingstid av bestanden på 1. 7 år. Vektutviklingen på kalver og åringer var rask I hele perioden, hvor dyrene oppnådde 70% og 95% av voksenvekt i henholdsvis sin første og andre vinter. Dødeligheten av eldre dyr endret seg lite, mens kalvedødeligheten i den første måneden økte med økt tetthet. Kalvedødeligheten de første 5 dager etter fødsel utgjorde mellom 50 og 80% av dødeligheten fram til høsten. Kalveproduksjonen var høy i hele perioden, men sank fra 2.4 kalver pr. kalveproduserende geit i 1991 til 2.0 1 1994, i tillegg økte andelen geiter som ikke produserte kalv fra ca 10% i 1991 til 20% i 1994. D!;!t var ingen forskjeller i daglig vektøkning på kalver den første måneden (ca 155 g/dag), men det var en klart synkende fødselsvekt med økende tetthet, fra 1560 g i 1992. til 1360 g i 1994. Det var generelt en lavere vektøkning blant trillinger sammenlignet med tvillinger og enslige kalver. Dette gir seg utslag i større overlevelsessjangser for tvillinger og enslige kalver, men denne type familieeffekt var mest uttalt i de to siste år hvor tettheten av dyr var høy (over 40 dyr/km2).
Fordi kalveoverlevelse er en følsom indikator for hvordan forholdene i bestanden er, ble økologien til> 250 nyfødte radiomerkede kalver studert. Gjennomsnittlig fødselstidspunkt på Storfosna var 22. mai, og viste ingen årlig variasjon. Hele 80% av fødslene skjedde i løpet av 26 dager. Den adaptive betydning av denne høye synkronitet ble studert. Det ble konkludert med at det er miljøbegrensninger, og ikke i samme grad anti-predator strategier, som gir det observerte mønster.
På Jøa ble totalt 48% av kalvene drept av rødrev de første 7 ukene etter fødsel. Bukkekalver hadde mer enn fire ganger så stor predasjonsrisiko som geitekalvene. Det var et relativt lite kalvetap den første uken etter fødsel, mens det på Storfosna ble vist at det er I denne perioden det meste av naturlig dødelighet inntreffer. Rødrevens predasjon synes derfor å være additiv. Kalver som benyttet åpne åkerområder som liggeplass hadde en høyere predasjonsrisiko enn kalver som benyttet skogsområder. Dette er relatert til rødrevens jaktstrategi.
Aktivitetsmønster og mor-avkom forhold ble grundig studert på Storfosna. Kalvene hadde en typisk "hider-atferd". I løpet av de første 10 da_ger etter fødsel var kalvene aktive i gjennomsnitt 10 minutter hver time, og nådde ikke samme aktivitetsnivå som eldre dyr før de var ca 2 måneder gamle. Kalvene flyktet ikke unna fra sin liggeplass før de var mer enn 1 O dager gamle, og først ved 30 dagers alder var det> 90% sjangse for at kalven flyktet unna når mennesker var nærmere enn 1 O meter. Gjennom hele sommeren til slutten av august, var kalvene alltid mer enn 50 m fra mora. Skogsområder var foretrukket som liggeplasser og fødselsplasser.
På grunn av betydningen en arts sosiale atferd har for forvaltningen av en bestand, og troen på sosial regulering av rådyrbestandene, ble denne atferd studert i 3 ulike perioder. Bukkene ble studert om vinteren Ganuar-mars) og under brunsten Quli-august), mens geitene i tillegg ble studert , kalveperioden (mai-juni). Kalver og åringer ble studert året rundt. Etter et år med nær kontakt med mora, utvidet åringene sitt leveområde og beveget seg mye i sin andre sommer. Bare en liten andel åringer forlot øya, og i sin andre vinter var de fleste tilbake til sine oppvekstområder. Det var en liten økning i dødelighet hos åringer i studieperioden. Andelen åringer som forlot eller forsøkte å forlate øya, avtok med økende bestandstetthet. Dette er ikke forenelig med en sosial regulering av bestandene. Mange ungdyr etablerte leveområder/territorier i nærheten av moras leveområde, og dermed sitt eget oppvekstområde.
Om vinteren levde både bukker og geiter i sosiale grupper, hvor det kun var kontakt med medlemmer innen den samme klan, selv om klansområdet kunne overlappe betydelig med andre klaners område. I kalveperioden reduserte geitene sine leveområder, og spredte seg ut i området slik at alle tilgjengelige biotoptyper ble benyttet. Gruppestørrelsene og den sosiale nærhet mellom dyrene avtok derfor sterkt i perioden mars-juni. Oppvekstområdene for kalvene avtok med økende tetthet av dyr, sannsynligvis som et resultat av geitenes forsøk på å opprettholde avstand til andre geiter. Det var ingen aggresjon mellom geitene, så deres leveområder kan derfor ikke betegnes som territorier.
Bukkenes territorielle atferd startet i april med en økning i markeringsatferd, etterfulgt av en økt aggresjon mot andre bukker. Etter en pause midt på sommeren, økte aggresjonen igjen under brunsten i juli-august. I denne perioden hadde bukkene territorier på 20-40 ha., som overlappet mye med nabobukkenes. Bare kjerneområdene hadde liten overlapping. Det var ingen endringer i størrelsen på bukkenes territorier i studieperioden, til tross for en økning i tetthet fra ca 10 dyr/km2 til 40 dyr/km2. De fleste av 2-åringene var istand til å etablere stabile territorier, og var involvert i 35% av de observerte parringer. Geitene brukte like store leveområder som bukkene i denne perioden. Under brunsten foretok ca 50% av geitene ekskursjoner opptil flere km fra sitt normale leveområde, hvor de parret seg med bukker de normalt ikke hadde overlappende leveområder med. Alle unntatt 2 geiter returnerte til sitt normale leveområde i løpet av noen få dager. Disse resultatene ledet oss til et nytt syn på rådyrets territorialitet. Territoriet er ikke et område som er fritt for konkurranse fra andre bukker, men derimot et område hvor bukken er dominant. Denne arealmessige synliggjøring av dominans vil hindre antall kostbare aggresive interaksjoner mellom bukkene.
Det var srnå sesongrnessige og årlige endringer i leveområdestørrelse, bortsett fra den tetthetsavhengige nedgang i oppvekstområdene for kalvene. Bare en eldre geit viste klare sesongmessige trekk mellom vinter og sommerområder. Alle andre hadde sommerområder som var innenfor eller overlappet med vinterområdene, selv om 5 bukker delvis skiftet vinterområder. Om sommeren prefererte eldre geiter skogsområder, og oversikten innen området påvirket størrelsen av det. Dette relateres til rådyrets "hider-atferd", hvor geita prøver å begrense informasjonen om kalvens liggeplass ovenfor predatorer i det samme område.
Rådyrene tolerer store endringer av sine leveområder. Fjerning av 50% av skjulvegetasjonen innenfor et begrenset skogsområde resulterte Ikke i at noen dyr forlot området. Bestandsgenetikken til 3 fastlands (2 i Norge og 1 i Sverige) og 3 øybestander (alle i Norge) ble studert ved hjelp av protein elektroforese. "Flaskehalsene" dyrene har gjennomgått avspeiles av den beskjedne genetiske variasjon sammenlignet med bestander lengre sør i Europa. Øybestandene hadde noe mindre genetisk variasjon generelt, men en større grad av variasjon i genfrekvenser. Dette indikerer en tilfeldig genetisk drift, som skyldes begrensninger i utvekslingen mellom øyer og fastland.
Undersøkelsen viser at i kulturlandskapsområder har rådyrene en stor vekstevne, og kan ved lave og midlere tettheter doble bestanden i løpet av et år. Tetthetsavhengige faktorer påvirker imidlertid vekstevnen, ved at tidlig kalvedødelighet og andel ikke-produserende geiter øker. En bestands vitalitet kan best registreres ved å telle antall kalver pr. geit om høsten. Ovarieanalyser er en mindre robust metode, og krever et stort antall prøver for å gi sikre indikasjoner. I kulturlandskapsområder gir arealer på 5 km2 tilfredsstillende muligheter for en forsvarlig forvaltning. I områder med større sesongmessige og geografiske variasjoner, vil arealer på 5 km2 ikke være tilstrekkelige. Rapporten gir også endel forvaltningsmessige t ilrådninger og skisserer fremtidige forskningsbehov. | nb_NO |
