Fjellrev i Norge 2018. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Abstract

Ulvund, K., Eide, N. E., Kleven, O., Landa, A. & Flagstad, Ø. 2018. Fjellrev i Norge 2018. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. NINA Rapport 1603. Norsk institutt for naturforskning. Denne rapporten gir en statusbeskrivelse for fjellreven i Norge i 2018, med oversikt over pågående tiltak og bestandsutvikling for utvalgte delbestander de siste 13 årene. Fjellreven er oppført som kritisk truet på den norske rødlista (2015). Overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, da den første handlingsplanen kom, og er nå forankret i den nye handlingsplanen for fjellrev (2017-2021). Overvåkingen bygger på årlig kontroll av kjente fjellrevhi og kartlegging av antall individer gjennom DNA. 2018 ble et rekordår i Norge både med tanke på dokumenterte ynglinger (58) og minimumsbestand dokumentert fra DNA (183). Årets ynglinger har funnet sted i 13 fjellområder; Hardangervidda (1), Finse (6), Reinheimen (1), Snøhetta (15), Kjølifjellet/Sylane (5), Blåfjellet (3), Hestkjølen (4), Børgefjell (6), Artfjellet (1), Junkeren (5), Saltfjellet (9), Indre Troms (1) og Varangerhalvøya (1). Korrigert for antall kull, anslås fjellrevbestanden å være minimum 192 voksne fjellrever. Fjellrevene i Sør-Norge utgjorde 69 % av totalantallet basert på DNA. Siden 2013 har en stabil andel (60-70%) av de årlig DNA-registrerte revene i Norge vært kjent fra tidligere DNAanalyser. Det ble dokumentert kun ett fjellrevkull på Hardangervidda. Innmeldte observasjoner tyder imidlertid på at det kan ha vært minst en yngling til i dette fjellområde. Rundt Finse er det også observasjoner på viltkamera som kan tyde på at det kan være flere kull enn de seks som ble dokumentert. Fjellreven har fått fast tilhold i Reinheimen, øst for Snøhetta massivet, som bidrar til å korte inn avstanden mot delbestandene på Finse og Hardangervidda, som ligger relativt isolert i sør. Det synes å være en mer eller mindre sammenheng mellom delbestandene fra Snøhetta og østover til Helags i Sverige, med jevnlig utveksling av individer. Avstanden mellom delbestandene i Nordland kortes også inn ved at det for første gang ble dokumentert en fjellrevyngling i Artfjellet. Det er imidlertid langt til de øvrige restbestandene i Indre Troms og øst til Varangerhalvøya i Finnmark hvor det i begge områder ble registrert en yngling av fjellrev. Fra Varangerhalvøya, hvor det i vinter ble satt ut 27 valper fra avlsprogrammet for fjellrev, ble det dokumentert flere utvandringer; en vestover til Reisa Nord og to sørover til Finland, samt en langdistansevandring på over 700 km til Saltfjellet. Både antall kull og kullstørrelse hos fjellrev følger svingningene i smågnagerbestandene; ingen eller få og små kull i bunnår og mange store kull i år med mye smågnagere. Selv om det var mange ynglinger i Sør-Norge (28), var kullstørrelsen relativt lav. Mye tyder på at smågnagerbestandene krasjet utover sommeren, men det var betydelig lokal variasjon enkelte steder i sør. Økningen i antall ynglinger langs grensefjella fra Sylan til Saltfjellet (totalt 28 kull) ser klart ut til ha å sammenheng med oppgangen i smågnagerbestandene som er dokumentert helt nord til Varangerhalvøya. Oppgangen kom trolig tidligere i Midt-Norge sammenliknet med lenger nord. Dette kan forklare at det var dårligere respons i de nordligste bestandene, men her er delbestandene også så små at de har liten evne til å respondere numerisk på gode forhold. En kunne kanskje forventet flere kull på Varangerhalvøya knyttet til utsettingene, men det er relativt sjelden at fjellreven yngler første leveår, støtteforing til tross. Effektene av utsetting fra avlsprogrammet på Varangerhalvøya vil trolig bli mer synlig sommeren 2019, da det er forventet et toppår i smågnagerbestandene.

Ulvund, K., Eide, N. E., Kleven, O., Landa, A. & Flagstad, Ø. 2018. Arctic fox in Norway 2018. Results from the national monitoring programme for arctic fox. NINA Report 1603. Norwegian Institute for Nature Research. This report gives a description of the status for the arctic fox in Norway in 2018, summarizing current actions and population trends for selected sub-populations the last 13 years. The arctic fox is listed as critically endangered in the Norwegian red list (2015). The national monitoring programme was established in 2003, as part of the first action plan for the arctic fox and is now rooted in the new action plan (2017-2021). The monitoring program builds on the yearly controls of known arctic fox dens and collection of DNA samples for individual identification. 2018 was a record year for the arctic fox in Norway, both in terms of number of breedings (58) and the number of foxes identified from DNA (183). The litters in Norway were registered in 13 areas; Hardangervidda (1), Finse (6), Reinheimen (1), Snøhetta (15), Kjølifjellet/Sylane (5), Blåfjellet (3), Hestkjølen (4), Børgefjell (6), Artfjellet (1), Junkeren (5), Saltfjellet (9), Indre Troms (1) and Varangerhalvøya (1). Based on the number of DNA-identified foxes and corrected for the number of litters, the minimum population size is 192, which is the highest estimate since the monitoring programme was established in 2003. In total, 69% of the individuals registered by DNA was identified in the southern Norwegian subpopulations. Since 2013 a stable proportion (60-70 %) of the DNA-identified foxes is known from previous years. One breeding were documented in Hardangervidda. However, observations indicate that there could be at least one additional breeding in the area. Around Finse, observations from wildlife cameras indicate that there could be more litters than the six that were documented. The breeding in Reinheimen shortens the distance between the subpopulations in Southern Norway. From Snøhetta, Norway’s largest arctic fox subpopulation, there is connectivity between the sub-populations east to Helags in Sweden with documented breeding events in Knutshø, Kjølifjellet and Sylane. These subpopulations are small, but still large enough to create connectivity between the two core populations. The distances between subpopulations in Nordland is also shortened by breeding in Artfjellet, that was documented for the first time this year. However, there is still a considerable distance to the two northernmost populations (Indre Troms and Varangerhalvøya) where breeding was documented in 2018. Notably though, several dispersal events were documented from Varangerhalvøya, where 27 foxes from the Norwegian breeding programme were released in February 2018. One fox dispersed west to Reisa Nord whereas two dispersed southwards to Finland. In addition, one fox moved over 700 km south to Saltfjellet. The number of litters and litter size in the artic fox follows the fluctuations of the rodent populations; no or few and small litters in bottom years, and many large litters in years with many rodents. Although there were several litters born in Southern Norway (28) this year, the litter sizes were relatively small. Several factors point to a crash in the rodent populations during the summer, yet with considerable local variation in some areas in the south. The increase in the number of breeding events in the mountain regions along the border to Sweden, from Sylane to Saltfjellet (28 litters) is quite clearly linked to the increase phase of the rodent populations documented as far north as Varangerhalvøya. The increase phase likely phase was likely earlier in mid- Norway compared to the areas further north. This can explain the lower response in the northernmost populations. In addition, the latter populations are so small that their ability to respond numerically on rodent abundance is limited. One could have expected more litters in Varangerhalvøya in relation to the release of foxes, but it is relatively rare for arctic foxes to breed successfully as yearlings, even with supplementary feeding. The effects of releasing foxes from the breeding programme will likely be more detectable next summer in 2019, when a peak rodent year is expected.