Registreringer av rastende gjess i Vesterålen. Resultater fra våren 2010
Research report
View/ Open
Date
2010Metadata
Show full item recordCollections
- NINA Rapport/NINA Report [2351]
- Publikasjoner fra CRIStin - NINA [2411]
Abstract
Tombre, I., Madsen, J. & Bakken, J. 2010. Registreringer av rastende gjess i Vesterålen. Resultater fra våren 2010 - NINA Rapport 613, 51 s.
Denne rapporten sammenfatter resultater fra gåseregistreringer i Vesterålen våren 2010. For kortnebbgås og hvitkinngås er det, på grunn av konflikter med landbruksinteresser, etablert en miljøtilskuddsordning. Data på disse artene er presentert i lys av denne ordningen. Registreringer av grågjess er også inkludert, til tross for at de ikke innbefattes av ordningen. Grågjess opptrer i mindretall i forhold til de andre artene, men er til gjengjeld hele sommeren i Vesterålen og kan lokalt påføre beiteskader særlig under ungeperioden. Registreringene i rapporten er tilpasset kortnebbgås og hvitkinngås, men grågåsobservasjonene som følger dette gir antakelig et bilde av sommerutbredelsen og områder mest utsatt for avlingsskade. Øksnes kommune, etterfulgt av Andøy, hadde flest grågjess. Tilskuddsordningen hadde i 2010 tre satser for tilskudd basert på graden av gåsebeite; ”sterkt belastet” ”middel belastet” og ”belastet”. Den samlede størrelsen av arealer som var med i ordningen i 2010 er det største siden første gang ordningen ble prøvd ut for hele regionen i 2006. Flere arealer var imidlertid dekket med snø til ut i mai og var ikke et godt tilbud til gjessene den første tiden av oppholdet. Dette påvirket antakelig den daglige kondisjonsøkningen for kortnebbgjess som i gjennomsnitt var lav i 2010 i Vesterålen. Kondisjonen ved avreise var imidlertid den høyeste som er registrert siden 1995, men det kan og skyldes at gjessene ankom med god kondisjon fra forrige stoppested i Trøndelag. Sortland og Andøy kommuner har betydelig mer gjess enn Hadsel og Øksnes. I Andøy kommune er det fortsatt hvitkinngås som dominerer (72 % i forhold til 28 % kortnebbgjess). I Hadsel er det kortnebbgås som er den absolutt mest fremtredende gåsearten (95 % i forhold til 5 % hvitkinngjess), mens forholdene er noe jevnere for Sortland (kortnebbgås: 55 %, hvitkinngås: 45 %) og Øksnes (kortnebbgås: 34 %, hvitkinngås: 66 %). Tettheten av gjess på de spesifikke arealene som er med i tilskuddsordningen treffer relativt bra i forhold til de satsene som er utbetalt, med enkelte unntak. Sammenligninger for de tre siste sesongene for hvert areal viser at det for noen lokaliteter kan være store årlige forskjeller, mens andre viser mindre variasjon mellom år. Et begrenset datamateriale på kondisjonsregistreringer hos hvitkinngjess antyder at det har vært liten endring i de gjennomsnittlige verdiene de siste seks årene. Kondisjonsverdiene for hvitkinngjess er høyere på skalaen enn hos kortnebbgjess, selv om kondisjonsberegningene ikke er direkte sammenlignbare for de to artene. En samlet vurdering av tilskuddsordningen, slik den i dag praktiseres i Vesterålen er at denne fungerer godt. Med tanke på de biologiske aspektene er forholdene for gjessene gunstige og de benytter i stor grad de arealene som er med i ordningen og tilgjengelige for beite uten forstyrrelser. En dårlig kondisjonsoppbygging synes mer bestemt av de naturlige værforhold om våren, enn av direkte påvirkninger fra gårdbrukerne. Fra landbruksinteressenes side må ordningen ses mer langsiktig, da årlige variasjoner er betydelige flere steder og det gir både positive og negative utslag for gårdbrukeren i form av utbetalt tilskudd. Nivå på satser og hvilke arealer som til enhver tid skal være med i ordningen må løpende vurderes av regionale myndigheter basert på gåseregistreringer, overordnede forvaltningsmål og innspill fra den enkelte gårdbruker. NØKKELORD : kortnebbgås, hvitkinngås, Vesterålen, arealbruk, landbruk, forvaltning, Pink-footed goose, barnacle goose, Vesterålen, land use, agriculture, management