Naturfaglig evaluering av Frivillig vern-områder

Abstract

Framstad, E. & Blindheim, T. 2010. Naturfaglig evaluering av Frivillig vern-områder. – NINA Rapport 534. 108 s. Frivillig vern er en prosess for vern av skog der skogeierne tilbyr utvalgte skogarealer for vern etter naturmangfoldloven. Disse områdenes naturverdier undersøkes og vurderes på tilsvarende måte som for andre potensielle skogvernområder. Ut fra dette beslutter miljøvernmyndighetene om de tilbudte områdene har kvaliteter som gjør dem interessante som skogverneområder og iverksetter ev. en formell verneprosess. Frivillig vern er en forholdsvis ny prosess for skogvern. Miljøvernmyndighetene har derfor ønsket en evaluering av Frivillig vern, dels selve prosessen (utført av NIBR med samarbeidspartnere, jf Skjeggedal et al. 2010) og dels som en naturfaglig evaluering av resultatet i form av vedtatte (eller planlagt vedtatte) verneområder. Målene for den naturfaglige evalueringen som rapporteres her, er å avklare i hvilken grad Frivillig vern-områdene bidrar til å oppnå sentrale mål for skogvernet, knyttet til å bidra til å sikre naturområder som øker representativiteten til norske verneområder, å opprette store, sammenhengende verneområder, å sikre vern av viktige naturtyper for biologisk mangfold, å sikre leveområder for truete og vernete arter, samt å sikre at områder med høyest verneverdi blir fanget opp. Evalueringen omfatter i alt 84 Frivillig vern-områder, hvorav 65 i Øst-Norge, 17 i Trøndelag og 2 i Nordland, med et samlet areal på 504 km2. Disse er sammenlignet med øvrige skogvernområder, i alt 732 områder på samlet 4329 km2. Vurdering av Frivillig vern-områdenes dekning av viktige naturtyper, rødlistete arter og spesifikke naturverdier er avgrenset til en sammenligning med verneområder på Statskogs eiendom. Sammenligningen er i hovedsak fokusert på regionene med flest Frivillig vern-områder (Øst-Norge, Trøndelag). Frivillig vern-områdene i Øst-Norge har 61% av arealet i høydelaget 601-900 m oh, sammenlignet med 39% for alt skogvernareal og 28% for alt skogareal i Øst-Norge. Frivillig vernområdene bidrar noe til å øke andelen skogvernareal under 900 m oh, men har liten arealandel (10%) under 300 m sammenlignet med skogarealet (32%). Frivillig vern-områdene i Trøndelag har henholdsvis 40% og 46% av arealet i høydelagene 1-300 m og 301-600 m oh, sammenlignet med henholdsvis 30% og 57% for alt skogvernareal og 46% og 38% for alt skogareal i Trøndelag. Frivillig vern-områdene i Trøndelag bidrar noe til å øke andelen skogvernareal under 300 m. Frivillig vern-områdene i Øst-Norge har 53% av arealet i mellomboreal vegetasjonssone, sammenlignet med 26% for alt skogvernareal og 32% for skogarealet i Øst-Norge. Frivillig vernområdene har 21% av arealet i de ”varme” vegetasjonssonene (nemoral, boreonemoral, sørboreal), mot 11% for alt skogvernareal og 45% for alt skogareal. Frivillig vern-områdene bidrar til å øke andelen skogvernareal for disse vegetasjonssonene. Frivillig vern-områdene har også 53% av arealet i klart oseanisk vegetasjonsseksjon, mens alt skogvernareal og alt skogareal har hoveddelen i overgangsseksjonen (hhv 65% og 41%). Frivillig vern-områdene i Trøndelag har 63% av sitt areal i nordboreal vegetasjonssone, sammenlignet med 60% for alt skogvernareal og 34% for alt skogareal. Frivillig vern-områene har bare 5% av sitt areal i de ”varme” vegetasjonssonene, mot 3% for alt skogvernareal og 18% for alt skogareal i Trøndelag. Frivillig vern-områdene bidrar bare marginalt til å øke andelen skogvernareal i disse sonene. Ellers har Frivillig vern-områdene i Trøndelag 51% av arealet i klart oseanisk seksjon, sammenlignet med 69% for alt skogvernareal og 44% for alt skogareal. Norge, skogvernområder, naturverdier, evaluering, Norway, forest conservation sites, natural values, assessment

Framstad, E. & Blindheim, T. 2010. Assessment of Voluntary forest protection sites based on natural science criteria. – NINA Rapport 534. 108 s. Voluntary forest protection is a process of forest conservation where forest owners offer selected forest sites for protection under the Nature Diversity Act. The natural values of these sites are investigated and assessed in a comparable manner as other potential forest protection sites. On this basis, the environmental authorities decide whether the offered sites have qualities that make them relevant for forest protection, and if so, they implement a formal protection process. Voluntary forest protection is a rather new process for forest protection. The environmental authorities therefore wished to assess this process, partly the process itself (evaluated by NIBR and partners, cf Skjeggedal et al. 2010) and partly a natural science assessment of the outcome of formally protected sites (reported here). The objectives of the natural science assessment are to clarify to what extent Voluntary forest protection sites contribute to achieve key aims for forest protection linked to increasing the representative distribution of protected sites, increasing the number of large protected sites, securing protection of important nature types for biodiversity and habitats for threatened and protected species, as well as securing sites with the highest conservation values.