Fiskebiologiske undersøkelser i Storinnsjøen, Tynset kommune 2010-2017. Mulige effekter etter introduksjon av ørekyte

Abstract

Johnsen, S.I., Qvenild, T., Dokk, J.G & Rognerud, S. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Storinnsjøen, Tynset kommune 2010-2017. Mulige effekter etter introduksjon av ørekyte. NINA Rapport 1535. Norsk institutt for naturforskning. På forsommeren 2010 ble det for første gang registrert ørekyte i Storinnsjøen på Kvikne. Det ble funnet tre ulike lengdegrupper av ørekyte i sivområdene rundt innsjøen, noe som viste at det hadde vært reproduksjon og at ørekyta hadde vært der noen år allerede. I regi av Fylkesmannen i Hedmark, ble det gjennomført fiskebiologiske undersøkelser i Storinnsjøen årlig til og med 2014. For ytterligere å øke kunnskapen om ørretbestandens status og næringsgrunnlag, og hvordan en etablering av ørekyte påvirker naturmangfoldet i Storinnsjøen har NINA gjennomført et treårig undersøkelsesprogram (2015-2017). Denne rapporten omhandler i hovedsak de oppfølgende undersøkelsene som er gjennomført i perioden 2015-2017, men innlemmer også data fra perioden 2010-2014 i enkelte analyser for sammenligning over lengre tidsspenn. Undersøkelsene i perioden 2010-2017 tyder på at ørekyta så langt ikke har hatt målbar negativ påvirkning på ørretbestanden. I lokaliteter med store tettheter av ørekyte vil denne ofte være en sterk konkurrent om viktige næringsdyr. Det var ingen ting som tydet på dette i Storinnsjøen, og både vekst og kondisjon hos ørret synes å være relativt uforandret. Det er heller ingen større endringer i fødevalg hos ørret, som kan relateres til næringskonkurranse med ørekyte. Ørekyte har etablert seg i Storinnsjøen, men bestanden er relativt tynn. Dette skyldes høyst sannsynlig at ørekyta er utsatt for predasjon fra ørret, da det er lite skjulmuligheter i strandsonen. Strandsonen domineres av finsedimenter noe som gir lite skjul for ørekyta. Fravær av ørret mindre enn 15 cm i innsjøen er også en indikasjon på at det er lite skjul, da liten ørret også er utsatt for predasjon fra større artsfrender. Det er vanskelig å utrydde ørekyta i et så stort og komplisert system som dette. Trolig vil bestan-den i Storinnsjøen forbli relativt tynn, da det er lite skjulmuligheter og predasjonsfaren fra ørret er stor. Det enkleste tiltaket vil være å holde en ørretbestand med et stort innslag av stor fisk. Dette gjøres ved å fiske forsiktig og ikke bruke for små maskevidder i garnfisket. Dette har en direkte effekt ved ørretens predasjon på ørekyte, men vil også bidra til redusere ørekytas arealbruk. Den største faren med tanke på ørekyta i systemet er en eventuell spredning oppover Litlinna og opp til Vetlinnsjøen. Per i dag har ørekyte etablert seg opp til vandringshindrene i Litlinna, og vil ikke kunne passere dette området på egenhånd. Informasjon og oppsyn er derfor viktige elementer i arbeidet med å hindre videre spredning.