Faggrunnlag for kalkbarskog

Abstract

Brandrud, T. E. & Bendiksen, E. 2018. Fagrunnlag for kalkbarskog - NINA Rapport 1513. 89 s. Kalkbarskogene har lenge vært ansett som særlig forvaltningsviktige naturtyper i Norge, bl.a. med en egen verneplan på 1980-tallet. I dag vurderes kalkbarskogene som rødlistede naturtyper og er også blant våre viktigste hotspot-habitater for rødlistede arter med ansamlinger av truete habitatspesialister (kalkskogsarter/kalkarter) særlig blant karplanter og jordboende sopp. Basert på artsforekomster, økologi, samt praktisk avgrensning, kan man dele kalkbarskogene i følgende hovedutforminger som korresponderer med én til flere grunntyper i NiN: (i) urterik kalk-furuskog, (ii) ekstremtørr kalkfuruskog, (iii) sesongfuktig kalkfuruskog og (iv) kalkgranskog Kalkbarskogen er vanskelig å skille fra rike lågurtskoger, men her er noen viktige skillekriterier: (i) Grunnlendt kalkmark med (stedvis) kalk i dagen. (ii) Forekomst av kalkplanter som orkidéene rødflange, marisko og brudespore. (iii) Betydelig forekomst av varmekjære kantarter som blodstorkenebb og bergmynte. (iv) Forekomst av kalksopper (mykorrhizasopp) som fiolgubbe og kopperrød slørsopp. Kalkbarskogene har et stort artsmangfold og mange rødlistede, habitatspesialister sterkt knyttet til kalkskog/kalkområder. Flest spesialister finner vi blant de jordboende soppene, med i alt 126 kalkbarskogsopper registrert pr. i dag. De mest kjente kalkbarskogsartene finner vi blant or-kidéne, med arter som rød skogfrue (prioritert art), marisko og flueblom. I mange områder har kalkbarskogene en fortid som åpnere beiteskoger, og med bortfall av hevd er disse nå under gjengroing. Dette fører til forringete habitatkvaliteter og økologisk tilstand, og med en utarming av de kalk- og varmekrevende artene. Dette belyses bl.a. med skjøtselsbehov hos kalkskogsorkidéer. Det påpekes videre at behovet er stort for skjøtselstiltak, med vekt på skjøtselsplaner for verneområder. I enkelte kalkfuruskogsutforminger kan det være nødvendig å hindre innvandring av gran, for bevaring av en ønsket skogstruktur med tilhørende biomangfold. Kalkbarskogene ligger i stor utstrekning i pressområder og har hatt et arealtap de siste 50 år. Best dokumentert er dette fra Grenland, der omtrent halvparten av kalkbarskogsarealet gikk tapt til utbygging mellom 1970 og 1990. Selv om mange av kalkartene og kantartene er begunstiget av et relativt åpent skogbilde, er mange sårbare ovenfor omfattende, åpne hogster, pga bortfall av levende rotsjikt, økt konkurranse med tett oppslag av einstape og grasarter, og dernest ut-skygging i tette foryngelsesfaser. For tiden utprøves en form for skånsom lukket hogst (kalk-skogshogst) i en del områder med kalkbarskog. Basert på vurderinger av kunnskapshull og mørketall anslås det at vi i Norge har minst 2000 lokaliteter av naturtype kalkbarskog, dvs. omtrent det dobbelte av antall kjente lokaliteter i Na-turbase ved gjennomgang i 2014. Kalkbarskog har en vid utbredelse i Norge, men dekker kun omtrent 0,2 % av produktiv skog. Pr. 2017 er 32% av arealet av kjente forekomster av kalkbar-skog innenfor verneområder. Inkludert et anslag på ikke-kartlagte forekomster, innebærer dette en vernedekning på 16%. Vernedekningen vurderes å være noe høyere for kalkfuruskog enn for kalkgranskog, grunnet en antatt lavere kartleggingsgrad av kalkgranskog. For å videreutvikle kunnskapen om kalkskog bør følgende vurderes: (i) Utvikle kunnskapen om kalkskogens utbredelse og tilstand (ii) Utvikle artskunnskapen i kalkbarskogen som er en av landets mest artsrike naturtyper (iii) Utvikle kunnskap om skjøtselsbehov i kalkskog (iv) Foreta en evaluering av av dagens retningslinjer for kalkskoghogst