Jaktforsøk på brunbjørn med hund - antall og hundetypens betydning for bjørnens fysiologi

Abstract

Støen, O.-G, Le Grand, L., Thorsen, N.H., Sæbø, S., Rauset, G.R, Arnemo, J.M., Fuchs, B., Evans, A.L., Ahlquist, D. & Boström, R. 2018. Jaktforsøk på brunbjørn med hund - antall og hundetypens betydning for bjørnens fysiologi. NINA Rapport 1501. Norsk institutt for naturforskning. I Sverige felles det årlig over 200 bjørner. Jakt med hund er en vanlig jaktmetode og bruken av såkalte støverhunder har økt i omfang. I Norge er bruken av løs, på drevet halsende hund til jakt på bjørn ikke tillatt. Etter innføringen av lisensfelling på bjørn har det vært en diskusjon hvorvidt slike hunder også skal kunne tillates for bjørnejakt i Norge. Det har samtidig blitt stilt spørsmål om jakt ved bruk av støverhunder er mer stressende for bjørnen enn jakt med spisshunder. Stress kan vises i form av økt hjertefrekvens og kroppstemperatur. Økt hjertefrekvens kan sees på som en adaptiv respons til stress, mens økning i kroppstemperatur kan ha livstruende fysio-logiske konsekvenser. Fokuset i denne undersøkelsen har vært å undersøke hvordan jaktforsøk med ulike hundetyper og antall hunder påvirker bjørnens kroppstemperatur og hjertefrekvens. Vi simulerte ordinær jakt med hunder på bjørner utstyrt med GPS-halsbånd og biologgere. Vi sammenlignet den fysiologiske belastningen bjørnen opplever i løpet av et jaktforsøk, i løpet av året og i forhold til andre forstyrrelser, samt endring i bjørnens atferd i døgnene etter jaktforsøkene. Bjørnens fart og avstand til hunden påvirket både kroppstemperaturen og hjertefrekvensen hos bjørnene i løpet av et jaktforsøk. Hjertefrekvensen økte når hundene var nærmere bjørnen, og i jaktforsøk med to hunder økte dette mer enn i jaktforsøk med bare én hund. Hundetype i seg selv (spisshunder eller støverhunder) så ikke ut til å ha noen ytterligere effekt på bjørnens kroppstemperatur og hjertefrekvens når man tar hensyn til bjørnens fart og sammenligner bjørner i samme jaktsituasjon (antall hunder, avstand til hundene og lufttemperatur). Ser man hele jaktforsøket under ett, er bjørnens atferd forskjellig avhengig av hundetype. Spiss-hunder står i los med bjørnen i mye større grad enn støverhunder (hhv. 59% mot 30%), mens støverhunder jager etter bjørnen i større grad enn spisshunder (hhv. 59% mot 32%). Det er også en tydelig tendens at den fysiologiske belastningen, her målt som maksimal kroppstemperatur, kroppstemperaturbelastning over tid og gjennomsnittlig hjertefrekvens, avhenger av hundetype og antall hunder. Et jaktforsøk med to støverhunder har generelt en tendens til å resultere i større fysiologisk belastning enn et jaktforsøk med én spisshund. Frekvensen av hvor ofte bjørnen i løpet av resten av året opplever tilsvarende fysiologiske belastninger som i løpet av et jaktforsøk, viser tilsvarende tendenser. De fleste sammenligningene av jaktforsøk med forskjellig hundety-per og antall var derimot ikke statistisk signifikante, sannsynligvis pga. lavt og ubalansert utvalg. Det er derfor nødvendig med flere jaktforsøk og bedre balanse i antallet jaktforsøk før man kan konkludere med sikkerhet at det er klare forskjeller i fysiologisk belastning. Det var signifikant mindre fysiologisk belastende for bjørner å møte mennesker i skogen enn å bli jaktet på av hunder, men det var derimot ingen forskjell mellom jaktforsøkene og de mest belastende episodene i løpet av sommeren for alle tre mål på fysiologisk belastning. Det er allikevel verdt å merke seg at den høyeste kroppstemperaturen registrert var under jaktforsøkene, og at en tredjedel av bjørnene opplevde den høyeste kroppstemperaturen det gjeldende året under et jaktforsøk, og mer enn halvparten av disse kroppstemperaturene kan karakteriseres som overoppheting. Hundetypenes påvirkning av bjørnens atferd i løpet av jaktforsøkene er nok en viktig årsak til at jaktforsøk der to støverhunder ble benyttet sammenlignet med én spisshund generelt har en tendens til å resultere i høyere maksimal kroppstemperatur, større total temperaturbelastning og høyere gjennomsnittlig hjertefrekvens for bjørnen, samt fysiologiske tilstander som sjeldnere oppleves av de samme bjørnene i andre deler av året. Derimot ser det ikke ut til at hundetype og antall hunder gir forskjell i bjørnens hviletid, eller bjørnens forflytning, som ikke endret seg i døgnene etter jaktforsøkene.