| dc.description.abstract | Grønn infrastruktur representerer arealer og landskapselementer med særlig betydning som leve- og forflytningsområder for arter eller viktige områder for sentrale økologiske prosesser. Bevaring og utvikling av grønn infrastruktur er et viktig tiltak for å ivareta økologiske sammen-henger i landskapet og kan bidra til å redusere effektene av kommende klimaendringer. Her gir vi en kort gjennomgang av landskapsøkologiske prinsipper for å ta vare på økologiske sam-menhenger og skisserer aktuelle kriterier for å identifisere viktige deler av grønn infrastruktur i ulike hovedøkosystemer. Vi gir også oversikt over aktuelle datakilder og hvordan disse kan sammenstilles for å synliggjøre grønn infrastruktur på kart og i planverktøy.
Betydningen av ulike arealer og landskapselementer varierer for ulike arter. Landskapsstruktur nær den naturen selv har formet, vil trolig være best egnet til å ivareta stedegent naturmang-fold. Jo større områder er, jo flere individer og ulike arter kan ha tilhold der. Hva som er til-strekkelig store områder for å ivareta levedyktige bestander av arter, vil avhenge av område-nes kvalitet og forbindelser til andre tilsvarende områder. Områder som avviker mye fra omgi-velsene, vil være påvirket av ulike abiotiske og biotiske forhold i omgivelsene (kanteffekter), med negativ påvirkning > 100 m inn i området. Fragmentering av en naturtype vil føre til reduk-sjon i totalarealet av naturtypen og oppsplitting i mindre biter som er mer isolert fra hverandre og mer utsatt for kanteffekter. Ofte vil slike fragmenteringseffekter inntre når total mengde av naturtypen blir < 30% av opprinnelig areal. Hvordan arter faktisk bruker elementene i et land-skap og flytter mellom dem, vil avhenge av artenes habitatkrav, livshistorie og spredningsev-ner. Arter sterkt knyttet til habitat med lang varighet, vil ofte ha liten spredningsevne og få pro-blemer om landskapet undergår raske endringer.
Flere land arbeider med utviklingen av grønn infrastruktur som ledd i bevaring av naturmang-foldet. Disse omfatter et stort spenn fra lokale prosjekter, ofte med fokus på økosystemtjenes-ter i byer, til nasjonale eller transnasjonale prosjekter for å ta vare på naturmangfold og sikre økologiske sammenhenger over større regioner. Særlig Sveriges arbeid med grønn infrastruk-tur synes relevant for Norge.
Målet med grønn infrastruktur er å ta vare på naturmangfoldet og viktige økologiske prosesser. Aktuelle kjerneområder i grønn infrastruktur er da arealer og landskapselementer preget av opprinnelig natur og med få tekniske inngrep, med stort eller spesielt naturmangfold eller med viktige økologiske funksjoner. Slike kjerneområder bør være store nok til å unngå sterke kant-effekter. Arters spredningsmuligheter mellom kjerneområder vil avhenge av avstand og hvor velegnet arealet er mellom kjerneområdene, samt over hvor lang tid spredningen kan foregå. Korridorer bør ha minste bredde, fra ti til noen hundre meter, tilpasset artenes krav og land-skapets utforming, gjerne knyttet til naturlige terrengformer som dalfører, vassdrag og kant-soner. For å møte klimaendringer bør grønn infrastruktur også gi rom for forflytning til nye om-råder med potensielt egnete miljøforhold, som høyereliggende områder eller områder med stor topografisk variasjon. Mer spesifikke kriterier for elementene i grønn infrastruktur er beskrevet for ulike hovedøkosystemer. 4
Vi skisserer ulike data som kan inngå som grunnlag for å identifisere og avgrense elementer i grønn infrastruktur, og hvordan en kan sette opp et system for å innhente og analysere data og produsere resultater på kart. Det vil imidlertid være viktig å avklare formålet med den grønne infrastrukturen, og hvordan den skal knyttes til dagens plansystemer og virkemidler. Dessuten må systemet utvikles og testes for et konkret område før det utvikles i full skala. Det trengs også bedre kunnskap og data om landskapsendringer og arters faktiske bruk av landskapet. | nb_NO |
