Fjellrev i Norge 2017. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev

Abstract

Eide, N. E., Ulvund, K., Kleven, O., Landa, A. & Flagstad, Ø. 2017. Fjellrev i Norge 2017. Resultater fra det nasjonale overvåkingsprogrammet for fjellrev. - NINA Rapport 1433. 54 s. Denne rapporten gir en statusbeskrivelse for fjellreven i Norge i 2017, med oversikt over pågående tiltak og bestandsutvikling for utvalgte delbestander de siste ti årene. Fjellreven er fortsatt oppført som kritisk truet på den norske rødlista (2015). Overvåkingsprogrammet for fjellrev ble etablert i sin nåværende form i 2003, da den første handlingsplanen kom, og er nå forankret i den nye handlingsplanen for fjellrev (2017-2021). Overvåkingen bygger på årlig kontroll av kjente fjellrevhi og kartlegging av antall individer gjennom DNA. Det ble registret 40 ynglinger av fjellrev i Norge, og totalt 71 i Skandinavia i 2017. Ynglingene i Norge fant sted i 10 fjellområder; Hardangervidda (1), Finse (5), Nordfjella (1), Ottadalen Nord /Reinheimen (1), Snøhetta (14), Knutshø (2), Kjølifjellet/Sylan (4), Blåfjellet (3), Hestkjølen (3), Junkeren (2) og Saltfjellet (2). Minimumsbestanden basert på DNA er 128 fjellrever. Korrigert for antall kull, anslås fjellrevbestanden å være minimum 135 voksne fjellrever. Dette er noe høyere enn minimumsestimatet de to siste årene. Fjellrevene i Sør-Norge utgjorde 62,5 % av totalantallet. Ca. 60-70 % av de DNA-identifiserte revene er kjent fra tidligere år. Det ble dokumentert bare ett fjellrevkull på Hardangervidda. Innmeldte observasjoner tyder imidlertid på at det kan være flere ynglinger i dette fjellområde. Rundt Finse er det også observasjo-ner på viltkamera som kan tyde på at det kan være flere kull enn de fem som ble dokumentert. Yngling både i Nordfjella og Reinheimen korter inn avstandene mellom delpopulasjonene i Sør-Norge. Mange innmeldte observasjoner av fjellrev mellom Dovrefjellsregionen og Finse/Hardangervidda, bekrefter utveksling over relativt lange avstander. Fra Snøhetta, Norges største fjellrevbestand, er det nå mer eller mindre sammenheng mellom delbestandene østover til Helags i Sverige, med registrerte ynglinger i Knutshø, Kjølifjellet og Sylan. Disse delbestandene er små, men likevel store nok til å skape konnektivitet mellom de to kjernebestandene. Mellom Sylane og Børgefjell ble det registrert seks kull i Blåfjella/Hestkjølen, men ingen yngling i Børgefjell, og bare fire kull i Saltfjellet/Junkeren. Det ble ikke registrer ynglinger nord for dette. Både antall kull og kullstørrelse hos fjellrev følger svingningene i smågnagerbestandene; ingen eller få og små kull i bunnår og mange store kull i år med mye smågnagere. Den registrerte kullstørrelsen avtok markant fra sør mot nord. Mye tyder på at det var en smågnagertopp sør for Jotunheimen/Jostedalsbreen, mens det var lavere tettheter av smågnagere i Snøhetta/Dovrefjell hvor toppen forventes å komme neste år. Det er forventet oppgang i smågnagerbestanden langs grensefjella fra Sylan/Helags nord til Indre Troms, og noe lavere forekomst øst til Finnmark. Valper som fødes inn i oppgangsår har høy overlevelse og rekrutterer inn i den reproduserende bestanden i større grad enn valper som fødes i år med smågnagertopper, fordi gnagertetteheten går raskt ned utover høsten og vinteren. I 2017 ble det registret 192 valper. Med god overlevelse er det potensiale for en formidabel numerisk respons på fortsatt økning i smågnagerbestandene. De tre nordligste delbestandene er helt på randen av utdøing, dette gjelder Varangerhalvøya, Ifjordfjellet og Reisa Nord. Situasjonen for bestanden i Indre Troms er noe bedre, da den henger sammen med svenske bestanden. Med støttetiltakene som er i iverksatt gjennom Interregprosjektene Felles Fjellrev Sør og Felles Fjellrev Nord, samt planlagt utsetting av 28 fjellrever på Varangerhalvøya, er det potensiale for at fjellrevbestanden tar seg opp igjen også på Nordkalotten.

Eide, N. E., Ulvund, K., Kleven, O., Landa, A. & Flagstad, Ø. 2017. Arctic fox in Norway 2017. Results from the national monitoring programme for arctic fox. - NINA Report 1433. 54 pp. This report gives a status description for the arctic fox in Norway in 2017, with an overview of the current actions and population trends for selected sub-populations the last ten years. The arctic fox is still listed as critically endangered in the Norwegian red list (2015). The national monitoring programme was established in 2003, as part of the first action plan for the arctic fox, and is now rooted in the new action plan (2017-2021). The monitoring program builds on the yearly controls of known arctic fox dens and collection of DNA samples for individual identification. In 2017, 40 arctic fox breeding events were documented in Norway, and a total of 71 in Scandinavia. The litters in Norway were registered in 11 areas; Hardangervidda (1), Finse (5), Nordfjella (1), Ottadalen Nord/Reinheimen (1), Snøhetta (14), Knutshø (2), Kjølifjellet/ Sylan (4), Blåfjellet (3), Hestkjølen (3), Junkeren (2) and Saltfjellet (2). The minimum population size based on DNA is 128 arctic foxes. Corrected for the number of litters, the adult breeding population is estimated to be minimum 135 arctic foxes, which is higher than last winter and approximately the same as in 2012 and 2015. The populations in Southern Norway amounted to 62.5 % of the total number. Approximately 64-70 % of the foxes identified from DNA is know from previous years. One breeding was documented in Hardangervidda. However, observations indicate that there could be additional breeding events in area. Around Finse, observations from wildlife cameras indicate that there could be more litters than the five that were documented. The breeding in both Nordfjella and Reinheimen shortens the distance between the subpopulations in Southern Norway. Several observations of arctic foxes between Dovrefjell and Finse/Hardangervidda confirms exchange of foxes over long distances. From Snøhetta, Norway’s largest arctic fox population, there is more or less connectivity between the sub-populations east to Helags in Sweden with documented breeding events in Knutshø, Kjølifjellet and Sylan. These subpopulations are small, but still large enough to create connectivity between the two core populations. Between Sylan and Børgefjell, six litters were documented in Blåfjella/Hestkjølen, but there were no breeding events in Børgefjell, and only four litters in Saltfjellet/Junkeren. No arctic fox breeding was documented north of Saltfjellet. For the arctic fox, both breeding events and litter size follows the rodent cycles, with few and small litters in years with low rodent abundance and many, large litters in years with high abundance. The recorded litter sizes decreased markedly from south to north. The rodents likely peaked south of Jotunheimen/Jostedalsbreen, while there were lower densities of rodents in Snøhetta/Dovrefjell, where the peak is expected to come next year. An increase year is expected in the mountain areas from Sylan/Helags north to Indre Troms while lower abundance is expected east to Finnmark. Cubs that are born under the rodent increase phase have higher survival and recruit to the breeding population to a larger extent compared to cubs that are born in the peak the peak years. In 2017, totally 192 cubs were registered. With high survival there is potential for a formidable numerical response to a continued increase in the rodent populations. The three northernmost populations; Varangerhalvøya, Ifjordfjellet and Reisa Nord, are on the brink of extinction. The situation for the populations in Indre Troms is somewhat better, as these populations are connected to the Swedish sub-population. With the actions that are implemented through the Interreg-projects Felles Fjellrev Sør and Felles Fjellrev Nord, as well as the planned release of 28 cubs in Varangerhalvøya, there is potential for the arctic fox population to increase also in the northernmost part of the population.