Beslutningsprosesser i elgforvaltningen – åpne prosesser eller forbeholdt særinteresser? Erfaringer fra fire norske kommuner

Abstract

Haaland, H. & Fangel, K. 2008. Beslutningsprosesser i elgforvaltningen. Åpne prosesser eller forbeholdt særinteresser? Erfaringer fra fire kommuner. – NINA Rapport 333. 40 s. Denne studien tar for seg bestandsplansbasert forvaltning av hjortevilt (elg) og fokuserer særlig på hvordan beslutningsprosessene innen dette feltet foregår. Fire kommuner er utvalgte studieområder: Åsnes og Våler i Hedmark og Re og Andebu i Vestfold. Her har vi sett på forholdet mellom rettighetshavere med ulike interesser i forhold til jakt og på forholdet mellom rettighetshavere og offentlig forvaltning (kommunen). Vi har også fokusert på rekruttering til verv innen viltforvaltningen, arbeidet med utarbeiding av bestandsplaner og syn på beslutningsgrunnlag. Lokal deltakelse og medvirkning i forvaltningen har vært en økende trend internasjonalt og i Norge. Her til lands har det ført til en delegering av myndighet innen forvaltning av viltressursene fra statlige organ til kommunen og til rettighetshaverne. Da viltloven ble endret i 1992, ble også de statlige viltnemndene lagt ned, og kommunene ble en del av den offentlige forvaltningen. Viltnemndenes tidligere oppgaver er i dag fordelt mellom politiske utvalg i kommunen, kommunal administrasjon og lokal, privat forvaltning. I dag er lokal hjorteviltforvaltning i stor grad mål- og rammestyrt, og kommunene har i oppgave å fastsette totalkvoter for antall elg som skal felles. Kvoten tildeles hvert enkelt vald basert på en godkjent bestandsplan for en periode på tre til fem år. Kommunen skal i tillegg til å fastsette kvoter drive med veiledning og informasjon, gi tillatelse til skadefelling og håndtere skadet vilt. Med dagens system har rettighetshaverne fått et langt større ansvar enn tidligere for forvaltning og høsting av elgressursen. Dette skal de blant annet gjøre gjennom utarbeidelse av bestandsplaner for det enkelte vald (ofte referert til som storvald, bestandsplanområde eller driftsplanområde). Bestandsplanen skal godkjennes av kommunene og være i tråd med offentlige målsetninger for hjorteviltforvaltningen, fastsatt av kommunen. Gjennom bestandsplanene skal rettighetshaverne sette mål for høsting og forvaltning av elgstammen. Konflikter i forhold til beiteskader på skog og innmark og trafikkpåkjørsler må ofte i praksis løses i et samarbeid mellom rettighetshaverne, kommunen og i enkelte tilfeller fylkesmannen. I dette prosjektet har vi basert oss på kvalitative metoder, det vil si semi-strukturerte intervjuer og fokusgrupper med 4-10 deltakere. Kvalitative metoder er godt egnet når meningsdannelse og fortolkning skal undersøkes og når det ikke finnes omfattende kunnskap om studiefeltet. Fokusgrupper er en god måte å få flere folk i tale på og en effektiv måte å fange meningsspek-teret til flere informanter når ressursene er begrenset. beslutningsprosesser, hjorteviltforvaltning, elg, Hedmark, Vestfold, lokal medvirkning, rettighetshaver, bestandsplaner, vald, rekruttering, verv, konflikt, Decision making processes, moose, Hedmark, Vestfold, local participation, land owners, management plans, management areas, recruitment, commissions, conflict