Vis enkel innførsel

dc.contributor.authorBergan, Morten A.
dc.contributor.authorNøst, Terje H.
dc.coverage.spatialNorge, Sør-Trøndelag, Trondheimnb_NO
dc.date.accessioned2017-06-16T11:23:07Z
dc.date.available2017-06-16T11:23:07Z
dc.date.issued2017
dc.identifier.issn1504-3312
dc.identifier.issn978-82-426-3064-3
dc.identifier.urihttp://hdl.handle.net/11250/2446250
dc.description© Norsk institutt for naturforskning Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelsenb_NO
dc.description.abstractBergan, M. A. og Nøst, T. H. 2017. Tapt areal og produksjonsevne for sjøørretbekker i Trondheim kommune - NINA Rapport 1354. 43 s. Denne NINA-rapporten kvantifiserer tapet av areal og produksjonsevne i Trondheim kommunes sjøørretbekker. Historisk har bekker i kommunen hatt svært gode naturlige forutsetninger for produksjon av sjøørret. En opprinnelig naturtilstand er derimot ikke lenger tilstede. Dagens tilstand er sammenlignet med tidsperioden før de største miljøpåvirkningene og bekkeødeleggelsene, det vil si tidsrommet før 2. verdenskrig. Bekkene fikk særlig redusert miljøkvalitet etter krigen og fram til slutten av 1980-tallet, i forbindelse med rask byutvikling og endret landbruks-aktivitet. I Trondheim kommune er 37 bekker fastsatt å ha vært eller fortsatt å være sjøørretførende. Dette er bekker som enten har direkte utløp i Trondheimsfjorden eller via Nidelva og nedre del av Gaula. Antallet bekker er et minimumsanslag. Våre beregninger viser store tap i tilgjengelig areal og vann- og habitatkvalitet. Fra en total sjøørretførende bekkestrekning på nærmere 57 kilometer, med et areal på mer enn 187.000 m², gjenstår i dag 17 kilometer bekk og om lag 59.000 m² tilgjengelig areal for sjøørret. Dette utgjør et samlet tap på om lag 70 % i lengde og areal. Bekker på strekningene Ranheim-Lade og Gaulosen-/Gaula har hatt det størst tapet. Produksjonsevnen hos bekkene er avhengig av både størrelsen på det tilgjengelige arealet og vann- og habitatkvaliteten. Gitt at tilgjengelig areal har naturtilstand i dag, er tap av produksjonsevne lik tap i areal, altså 70 %. Dagens vann- og habitatkvalitet i bekkene er imidlertid vesentlig forringet sammenlignet med antatt naturtilstand. En ekspertvurdering av vann- og habitatkvalitet på en skala fra 1 (naturtilstand) til 0 (ingen livsvilkår for laksefisk) multiplisert med tilgjengelig areal gir et mer korrekt uttrykk for endret produksjonsevne i den enkelte bekk. Ved å inkludere denne vurderingen, øker tapet i produksjonsevne fra 70 % til om lag 90 %. I dag er det kun et fåtall bekker i kommunen som har evne til å opprettholde livskraftige sjøørretbestander. Våre beregninger viser at den årlige smoltproduksjonen for alle bekker var opp mot 23400 smolt ved en opprinnelig naturtilstand. I dag er produksjonen redusert til under 2400 smolt, og anses som kritisk lav. Bestandsutviklingen for sjøørret i Midt-Norge har vært merkbar negativ de siste tiårene. Faktorer i sjøfasen er framhevet som de viktigste årsakene til denne utviklingen. Vår studie av tapt areal og ikke minst produksjonsevne viser at ferskvannsfasen er en undervurdert faktor, med potensielt stor lokal og regional effekt. Til tross for noe bedring i vannkvalitet etter 1990, både i landbruks- og bynære bekker, er opprinnelige habitat og vassdragskvalitet redusert gjennom kanalisering, utretting eller lukking, samt at vei- og jernbanekrysninger fortsatt stopper for oppvandring av gytefisk. Ettervirkningene av de omfattende miljøpåvirkningene etter krigen og fram mot 80/90-årene er derfor fremdeles betydelige, og det er gjort få tiltak for å avbøte denne situasjonen. Forvaltning av anadrom laksefisk står sentralt i Norge, og både sjøørret og laks er framhevet som et viktig kvalitetselement ved økologisk tilstandsklassifisering og fastsetting miljømål iht. vannforskriften. Ungfisktellinger på stasjonsnivå er en ofte anvendt metode, og et viktig verktøy, men gir begrenset informasjon alene. Vår studie viser at det er nødvendig å inkludere verktøy og metoder for kvantifisering av tapt areal og redusert vann-/habitatkvalitet i forhold til arbeidet med vannforskriften. Dette vil være en avgjørende del av kunnskaps- og forvaltningsgrunnlaget for sjøørretførende vannforekomster i Norge. Flere av de bynære bekkene i Trondheim har fått en bedring av vann- og habitatkvaliteten i løpet av de siste 20-30 årene. Dette har stoppet den negative utviklingen for sjøørreten, og gitt en svak økning i produksjonsevnen. Produksjonsevnen i 1990 var om lag 5 % av antatt naturtilstand, mot om lag 10 % i 2016. Våre undersøkelser konkluderer med at det må gjøres betydelig større innsats for å gjenvinne tapt areal, i tillegg til å bedre både vann- og habitatkvaliteten. Dette vil være avgjørende for å snu den negative utviklingen som vi har sett de siste 50-100 årene, både lokalt, regionalt og nasjonalt, og bidra til at sjøørreten igjen kan oppnå livskraftige, høstbare bestandsnivåer.nb_NO
dc.language.isonobnb_NO
dc.publisherNorsk institutt for naturforskning (NINA)nb_NO
dc.relation.ispartofseriesNINA Rapport;1354
dc.subjectsjøørretnb_NO
dc.subjectNINA Rapportnb_NO
dc.subjectbekkernb_NO
dc.subjecttapt arealnb_NO
dc.subjectmiljøtilstandnb_NO
dc.subjecthistorienb_NO
dc.subjectvannforskriftennb_NO
dc.subjectvanndirektivetnb_NO
dc.subjectstreamsnb_NO
dc.subjectseatroutnb_NO
dc.subjectproduction areanb_NO
dc.subjecthistorynb_NO
dc.subjectWFDnb_NO
dc.titleTapt areal og produksjonsevne for sjøørretbekker i Trondheim kommunenb_NO
dc.typeReportnb_NO
dc.source.pagenumber43 s.nb_NO


Tilhørende fil(er)

Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

  • NINA Rapport/NINA Report [2073]
    NINAs vanligste rapporteringsform til oppdragsgiver etter gjennomført forsknings-, overvåkings- eller utredningsarbeid.

Vis enkel innførsel