Kongeørn i Finnmark 2001-2006

Abstract

Geir Systad, Torgeir Nygård, Trond Johnsen, Karl-Otto Jacobsen, Duncan Halley, Bjørnulf Håkenrud, Arve Østlyngen, Kenneth Johansen, Jan Ove Bustnes og Karl-Birger Strann 2007. Kongeørn i Finnmark 2001-2006 – NINA Rapport 236. 36 s. Målet med dette prosjektet har vært å framskaffe mer kunnskap om kongeørnbestanden i Finnmark ved å studere atferd, valg av byttedyr, reproduksjon og trekkmønster. Vi har studert arten gjennom seks feltsesonger (2001-2006) i området Porsanger – Karasjok – Tanadalen, og i Kautokeino og Alta kommuner på fastlandet. Fra 2005 er også de ytre delene av Vest- Finnmark inkludert, med fokus på Stjernøya, Seiland, Sørøya og Rolfsøy. Vi anslår nå hekkebestanden i Finnmark til over 100 hekkende par, og av disse har prosjektet data fra over 80 territorier. Produksjonen var lav i årene 2001-2003, med henholdsvis 0,35, 0,41 og 0,39 unger pr. territorielle par. I 2004 og 2005 var den steget til 0,60, og 0,73, mens den i 2006 var 0,53. Produksjonen varierer kraftig mellom år og delområder, noe som sannsynligvis skyldes variasjoner i tilgjengelig næring. Tallene tilsvarer grovt sett det som er normalt i nordlig deler av Sverige og Finland, men en viss usikkerhet er knyttet til metodikken for beregning av antall territorier. Det viser seg at mange par avbryter hekkingen tidlig på våren, og kan dermed bli oversett. Næringsvalget for hekkende kongeørn er kartlagt gjennom innsamling byttedyrsrester og gulpeboller i og rundt reirene, og ved hjelp av stabil isotopteknikk. Fugl, spesielt ryper (51,4 %), dominerer dietten, med hare som det nest vanligste byttedyret (13,4 %). Rein utgjør 8,6 % av byttedyrene, men det er uvisst om dette er dyr som kongeørnene har drept selv. Hittil er 13 unger merket med solcelledrevete Argos/GPS-satellittsendere og to med batteridrevne satellittsendere uten GPS-nøyaktighet. Tre av senderne er funnet i Nord-Sverige under omstendigheter som indikerer ulovlig avliving. Ungfuglene fra Finnmark har stort sett trukket sørover den første vinteren, men det er stor variasjon i bevegelsene til disse. Både Norge, Sverige, Finland og Russland brukes som overvintringsområder. De aller fleste har returnert til Finnmark på vårparten året etter merking. Satellittdataene viser at ungfuglene i liten grad bruker kalvingsområdene for tamrein på denne tida. Det er en tendens til at ungfuglene beveger seg ut mot kysten etter kalvingstiden, og de ser ut til å bli mer bundet til Finnmark med alderen. Vi mener at prosjektet har framskaffet ny og relevant kunnskap som kan komme til nytte i vår forståelse av kongeørnas atferd og økologi i et reindriftsområde, forhåpentligvis til nytte for våre forvaltningsmyndigheter.

Geir Systad, Torgeir Nygård, Trond Johnsen, Karl-Otto Jacobsen, Duncan Halley, Bjørnulf Håkenrud, Arve Østlyngen, Kenneth Johansen, Jan Ove Bustnes og Karl-Birger Strann 2007. Golden Eagle in Finnmark 2001-2006 – NINA Report 236. 36 pp. The aim of this project has been to improve the knowledge about the golden eagle population in Finnmark, northern Norway, with emphasis on behaviour, diet, reproduction, habitat use and migration. We have studied golden eagles during six years (2001-2006) in the Porsanger- Karasjok-Tana valley area, and in Kautokeino and Alta municipality. From 2005, also the coastal parts of western Finnmark were included in the study area, with a focus on the largerislands. The present breeding population of Finmark is now estimated to more than 100 pairs, of which the project follows 75 territories. The production of young per occupied territory was 0.35, 0.41 and 0.39 per year in 2001, 2002 and 2003. In 2004 - 2006 it was 0.60, 0.73 and 0.56. The reproductive rate varies greatly between years and locations and is probably due to variations in food availability. The reproductive rates correspond roughly to what is known from northern Sweden and Finland, but there are uncertainties related to the definition of occupied territories. Many pairs abort the breeding early in spring, and may therefore be overlooked. The diet of breeding golden eagles was studied by gathering of prey remnants and regurgitated pellets in and around the nests, and by the use of stable the isotope technique. Birds, especially grouse (51.4 %) dominated the diet, with mountain hare as the second most abundant prey (13.4 %). Reindeer constituted 8.6 % of the prey items, but it is unknown whether they were killed by eagles or picked up as carrion. A test in 2002 showed that traditional VHF transmitters were inappropriate for the study of large-scale movements. In 2003 we therefore switched to satellite transmitters, and so far 13 nestlings have been fitted with GPS/ARGOS transmitters powered by solar cells, and two with battery-powered satellite transmitters without GPS accuracy. Three of the eagles have been lost in northern Sweden under circumstances that indicate illegal prosecution. The eagles mainly migrated southwards during the first winter, but the migration pattern varies greatly. Norway, Sweden, Finland and Russia may be used as wintering areas. Most of the birds returned to Finnmark during the following spring. The young birds did not, however, appear to use reindeer calving areas to any significant degree. After the calving period, the young eagles tended to move towards the coast. There were indications of philopatry as the young eagles tended to stay closer to their natal areas as a function of age. This project has obtained new and useful information about the predatory habits and ecology of the golden eagle in an area of reindeer husbandry, which is essential for proper management of the population.