| dc.description.abstract | Linnell, J. D. C. 2005. På hvilke nivå skal vi forvalte naturen? Integrering av det lokale og globale - NINA Rapport 63. 38 s.
Betydningen av skala har etter hvert fått stor oppmerksomhet innen økologien. Skala har også avgjørende betydning i naturforvaltningssammenheng. Spørsmålet som stadig dukker opp er: ”På hvilket nivå skal vi forvalte naturressursene våre?”. Fra et samfunnsvitenskapelig ståsted er tilrådningen ofte å legge forvaltningen til lokalt nivå for å tilfredsstille kravet om rettferdighet og lokal bestemmelse over egne omgivelser. På den annen side vil det fra en økologisk synsvinkel – og særlig innenfor nyere økosystemtenkning – være mer hensiktsmessig å legge forvaltningen til nivåer som dekker områder over en langt større skala enn bare det lokale, slik at helheten i økosystemet ivaretas. Det motsetningsfylte i det en kan kalle ”lokale økosystem” gjenspeiles like fullt i de såkalte Malawi-prinsippene i Konvensjonen om biologisk mangfold. Naturforvaltningen har et åpenbart forbedringsbehov i det å finne måter å inkludere både det lokale og globale på.
Første del av rapporten presenterer konkrete analyser som viser betydningen av skala for norsk naturforvaltning. Eksemplene inkluderer (1) identifisering av ulike romlige skalaer for økologiske prosesser, (2) bruk av bevegelsesdata fra radiomerkede gauper til å forbedre nasjonal bestandsovervåkning, (3) bruk av data på spredningsavstander hos ulv og på isforholdene i Østersjøen for å undersøke ulvens potensiale for naturlig rekolonisering i Skandinavia, (4) utvikling av arealprinsipper for bevaringen av store rovdyr, der en kombinerer både økologiske, administrative og sosiale forhold, og (5) en rekke analyser av hvordan skalaen for arealbruk varierer innenfor en og samme art og mellom ulike arter, og identifisering av måter å forutsi dette på. Hovedbudskapet i denne delen er at alle skalaer må tas med i betraktningen. ”Lokal” forvaltning er nødt til å betrakte områder på skalaer fra noen titalls til hundrevis av kvadratkilometer, i hvert fall når det kommer til arter slik som store rovdyr, der et enkelt individ kan bruke områder som dekker flere kommuner, fylker og nasjoner.
Andre del av rapporten gjennomgår litteratur fra en rekke fagdisipliner der en ser på skala og nivå for ressursforvaltning. Her går vi først gjennom erfaringer fra ulike modeller for lokalsamfunnsbasert naturvern, prosjekter med desentralisering og økt selvstyre, samt systemer der det er lagt opp til medvirkende forvaltning. Mesteparten av erfaringen er hentet fra land i tropiske strøk og i Arktis. De ulike forsøkene på å overføre mer ansvar til lokalt nivå har gitt blandede resultater. Mens mye av erfaringen fra de ulike forsøkene i tropiske land synes å være negativ, ser vi de mest positive erfaringene fra Nord-Amerika og Arktis og de systemene en der har for medvirkende forvaltning. Mangel på kapasitet på lokalt nivå, tilstedeværelsen av korrupsjon, samt dominans fra lokale og/eller globale maktpersoner/-aktører har i mange tilfeller ført til både nedgang i bærekraftig ressursutnytting og redusert lokal rettferdighet. Videre i denne delen gjennomgås litteratur om demokrati og miljømessig rettferdighet der en tar for seg en rekke skalarelaterte problemstillinger, den såkalte ”ikke i min bakgård” - holdningen, og beslutningstakning i en verden der hensynet til fellesskapsgoder ofte kan gi lokale kostnader og ulemper. Igjen synes erfaringene på lokalt nivå å være negative, særlig når fordelene og ulempene – for eksempel ved den valgte naturvernpolitikken – oppleves forskjellig på ulike nivåer. Videre igjen ser vi på egenskaper ved ulike naturressurser i lys av hvor egnede de er for større eller mindre grad av lokal forvaltning, og vi foreslår i denne sammenheng noen veiledende prinsipper.
Til slutt forsøker vi ut fra dette kunnskaps- og erfaringsgrunnlaget å gi et begrepsmessig rammeverk for fremtidig tenkning. Det er åpenbart at naturforvaltning ikke kun kan foregå på en enkelt skala – enten den er lokal, nasjonal, global eller et sted midt i mellom. Det er behov for å betrakte alle skalaer, der ulike beslutninger passer på ulike nivå. Naturforvaltning må sees på som et sammenvevd hierarki der de øvre nivåene definerer overordnede mål og generelle rammer, og de understående nivåene har an-svar for utforming av mer detaljerte og lokalt tilpassede forvaltningsgrep innenfor disse rammene. En slik tilnærming gir ”frihet under ansvar”. Dette er også i tråd med det såkalte nærhetsprinsippet i EU. Fremtidens utfordring er å sikre effektiv koordinering av forvaltning over mange ulike skalaer, og å sikre demokratisk representasjon fra de lavere (lokale) nivåene i den overordnede beslutningstakningen. | nb_NO |
