Gammel jakt- og fangstkultur som indikatorer for eldre tiders jaktorganisering, ressurspolitikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene

Abstract

Jordhøy, P., Binns, K.S. og Hoem, S.A. 2005. Gammel jakt- og fangstkultur som indikatorer for eldre tiders jaktorganisering, ressurspolitikk og trekkmønster hos rein i Dovretraktene. - NINA Rapport 19. 72 s. Rapporten utgjør en del av NFR-programmet ”Landskap i endring” og omhandler sentrale aspekter i forhold til sameksistensen villrein – menneske i Sør-Norge. Hovedmålet er å vise hvordan kulturspor etter villreinfangsten kan belyse ulike sider ved villreinbestanden og dens arealbruk i tidligere tider. I rapportens første del er kunnskapen om villreinens innvandringshistorie og de første fangstfolk i Norden oppsummert. Kvartærgeologiske og arkeologiske undersøkelser tyder på at reinen har vært til stede i Skandinavia i flere mildere perioder (interstadialer) gjennom siste istid. Nyere genetiske undersøkelser viser at rein fra det isfrie europeiske kontinentet har vandret inn fra sør og ”genetiske spor” etter denne finnes på Hardangervidda, i Setesdalen og Nordfjella, samt i tamrein i Sørog Nord-Norge. I øst har rein fra fra "Beringiabestanden" (hjemmehørende i nordområdene i Sibir og Nord-Amerika) vandret inn. "Genetiske spor" etter denne finnes i alle våre reinstammer . I tillegg tyder de genetiske undersøkelsene på at Dovre-Rondane bestandene har sin egen innvandringshistorie. Forfedrene til reinen her synes også å ha vært i isolert i et eget refugie som kan tilbakeføres til siste del av siste istid, og spor etter rein fra dette refugiet finner vi i dag kun igjen i bestandene i Dovre-Rondane. De eldste sporene etter mennesker som innvandret til landet kan være opp mot 13000 år. Til jakt på større landdyr var pil og bue det dominerende håndvåpenet, og rådde grunnen i over 2/3 av den tiden reinjakt har foregått etter siste istid. Man vet lite om opptaket og omfanget av den tidligste gravfangsten. Av foreliggende data vet vi at fangst i dyregraver i alle fall ble praktisert omkring Kr. f. En aktiv bruksperiode var i sen vikingtid/middelalder, og først i 1899 ble denne fangstformen forbudt (gravfangst av rein). Ofte ser vi store konsentrasjoner av slike dyregravsystemer i knutepunkter mellom fjellområdene. Foruten disse foregikk massefangst av rein blant annet ved hjelp av fangst i rusesystemer og vassfangstanlegg. I rapportens andre del viser vi resultatene fra prosjektets egne studier. For å belyse reinens tidligere migrasjonsmønster er det fokusert på lange gravrekker og rusesystemer i sentrale fjellområder rundt Dovrefjell. I alt ble det undersøkt to fangstrusesystemer (Slådalen og Einsethø) og gravrekkesystemer i fire hovedområder med ulike høydenivå og naturgeografi (Slådalen, Dovrefjell, Svartdalen og Fagerhaug). Samlet vurderes disse anleggenes størrelse og beskaffenhet å være representative i forhold til prosjektmålene.