Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde. Kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satellittbildetolking og visuell punkttaksering fra helikopter

Abstract

Hagen, D., Gaare, E., Erikstad, L. og Hoem, S.A. 2006. Beiteressurskartlegging i Snøhetta villreinområde: kartlegging av beite for villrein, moskus og sau med bruk av satelittbildetolkning og visuell punkttaksering fra helikopter. NINA Rapport 135. 52 s. Beiteressurssituasjonen i Snøhetta villreinområde er kartlagt ved bruk av visuell punkttaksering og satellittbildetolking, og omfatter helårsbeite for villrein og moskus og sommerbeite for sau. Det studerte arealet er på godt over 4000 km2, og klimatisk spenner området over store gradienter, fra nedbørsfattige fjellstrøk i øst til svært nedbørsrike kystfjell i vest. Arealandel av ulike sesongbeiter for villrein, sau og moskus er kvantifisert med bruk av visuell punkttaksering fra helikopter (3600 punkter). Tilsvarende metode ble brukt i 1986, og resultatene fra de to tidspunktene sammenliknes i rapporten. Arealer som ikke produserer beite defineres som impediment. Lavmattene ble også vurdert i tre grader av slitasje: ”uslitt”, ”middels slitt” og ”sterkt slitt”. Det ble gjennomført vertikalfotografering nær hvert takseringspunkt. Definering av sesongbeiter for villrein er basert på en rekke tidligere stu-dier og god kunnskap om reinens næringsvalg. Vinterbeitet er flaskehalsen for områdets bæreevne. Snøhettaområdet har ca. 45 % impediment, 15 % vinterbeiteareal og 40 % bar-marksbeite. Det er relativt små endringer i arealandelen av ulike sesongbeiter mellom 1986 og 2005. Andelen av vinterbeite, vårbeite og høstbeite har gått noe tilbake, mens andelen sommerbeite har økt litt. Andelen slitte lavbeiter har gått tydelig tilbake og andelen uslitte beiter har økt, særlig i østlig del av området. Dette innebærer at tilgangen på lavbeiteressurser har økt mellom 1986 og 2005. Moskus er en innført art, og kunnskapen om hva som representerer beiteressurser for moskus er mer mangelfull enn for villrein. Tilgangen på beiteressurser er mest kritisk på seinvinteren, når snømengdene er store og snøen kan være hard og ugjennomtrengelig. Rabbesivhei er et viktig seinvinterbeite. Andelen rabbesivhei i moskusens utbredelsesområde har økt mellom 1986 og 2005. Sauen slippes på beite i juni og beiteressurser for sau er generelt fordelt på fjellbjørkeskog under skoggrensa i første del av sesongen og fjellbeite i låg- og mellomalpin region utover sommeren og tidlig høst. Sommerbeiteressursen i fjellet overlapper delvis med sommerbeiteressurser for rein og moskus, men disse vegetasjonstypene dekker til sammen store arealer. Andelen vegetasjonstyper som representerer fjellbeiter for sau har vært stabil mellom de to tidspunktene. Det er registrert en klar økning av bjørkeskog. Dette skyldes trolig delvis metodiske forhold ved undersøkelsen, men kan også være et uttrykk for gjengroing av kulturlandskapet i fjelldalene.